Å sette mål som ikke er oppnåelige, og som alle vet ikke er det, er et politisk feil­grep

KOMMENTAR: Norge skal igjen være best i klassen på overambisiøse klimamål.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen la torsdag fram regjeringens klimamelding på Worley Rosenberg på Buøy. Her snakker han med ungdommer fra Natur og ungdom. Foto: Hilde Øvrebekk

Torsdag la klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen fram regjeringens klimamelding på Worley Rosenberg på Buøy. Den inneholder klimamål fram mot 2035.

Klimameldingen skulle egentlig legges fram i fjor, men ble utsatt til denne våren. I praksis må den legges fram nå for at Stortinget skal rekke å behandle den før valget.

Støre sa i sin landsmøtetale forrige uke at Arbeiderpartiet fremdeles rekker hånden i været for at Norge skal nå målet fra Paris-avtalen innen 2030. Dette skal vi gjøre i samarbeid med Europa.

Og nå settes det nye klimamål for årene etter 2030.

Snudd

I klimameldingen foreslår regjeringen å øke det norske målet til 70–75 prosent innen 2035. Det betyr at planen til regjeringen er at de skal være best i klassen, for nesten ingen andre land i verden har meldt inn like høye ambisjoner.

Men regjeringen har samtidig snudd. Da de la fram sitt klimamål for 2030 på 55 prosent kutt i Hurdalsplattformen, laget de samtidig et eget, ikke-bindende, mål om at alle kuttene skulle tas i Norge. Nå fjerner de dette selvpålagte målet, og åpner for at mye mer av klimakuttene skal kunne byttes ut med kvoter som kjøpes i utlandet.

Så selv om Ap ennå rekker opp hånden, rekker de ikke lenger opp hånden for et mål de selv gradvis har skjønt var umulig å nå.

For regjeringens siste årlige dokument Klimastatus og plan viste at de ligger langt unna sitt eget nasjonale mål om å kutte 55 prosent på hjemmebane innen 2030.

Ønsketenkninger

Men selv om målet er endret, kuttes ikke utslipp gjennom mål og ønsketenkninger.

Václav Smil, en anerkjent professor og forfatter på blant annet energi, miljø, klima og økonomi, skrev i en rapport i fjor at for å ta bort utslipp fra karbon står regjeringer i alle land «i en ekstraordinær teknisk, økonomisk og politisk utfordring».

«Dette gjør at en rask og billig overgang er umulig,» skrev Smil, og la til at «ansvarlige analyser må anerkjenne eksisterende energi-, material-, ingeniørmessige, ledelsesmessige, økonomiske og politiske realiteter».

Målet om 70–75 prosent kutt vil koste Norge årlig mellom 2,5 og 4 milliarder kroner mer i klimatiltak fra 2030 til 2035, ifølge Bjelland Eriksen. Det er det nest høyeste målet i hele verden, sa han på Politisk kvarter på NRK. Prislappen er anslått å ligge mellom 10 og 21 milliarder kroner.

Men ifølge Smil vil det koste, spesielt de rike landene, mye mer å få utslippene ned mot null mot 2050, som ambisjonen er også i Norge. Han mener kostnadene for å få dette til vil bli på minst 20 prosent av landets bruttonasjonalbudsjett (BNP) årlig. Det tilsvarer et helt statsbudsjett i året for Norges del.

Løsninger?

I tillegg er mange av de løsningene både den norske regjeringen og andre myndigheter legger til grunn basert på teknologier som ikke er tilgjengelige ennå eller ikke er utprøvde, på markeder som ikke finnes, på sol og vind, som trenger andre kraftløsninger når det ikke blåser eller er lyst, på energi med lav energitetthet, som krever store utbygginger, og på store mengder nett som ikke er bygget.

Og å produsere det som Smil kaller de fire byggesteinene i den moderne sivilisasjonen - sement, primær jern, plast og ammoniakk - fra andre kilder enn olje og gass, vil kreve storstilt utvikling av nye industrier og distribusjonsnettverk, som både er dyre og vanskelige å få til.

Venstre er ikke fornøyd med regjeringens klimamål, og sier de vil være mer ambisiøse og kutte mer i Norge. Frp mener klimatiltak er for dyre og at mer av klimamålene bør nås ved å kjøpe kvoter i utlandet. Høyre er litt i en skvis mellom de to.

Klimapolitikken etter valget blir sannsynligvis ikke noe annerledes enn den har vært de siste fire årene.

Å sette mål som ikke er oppnåelige, og som alle vet ikke er det, er et politisk feilgrep. Velgerne er ikke så dumme at de ikke skjønner det.