Å ta selvkritikk blir for smertefullt for norsk presse

Artikkelforfatteren mener at norsk presse er for dårlig til å ta selvkritikk. På bildet: VG-bygget i Oslo, der Aftenposten og VG holder til. Foto: Berit Roald, NTB

For at selvkritikk skal oppleves som reell, må det medfølge endringsvilje.

Kort tid etter at Norsk Redaktørforening fylte 75 år, arrangerte Oslo Redaktørforening seminaret «Kritiske, men ikke til oss selv?» I omtalen av arrangementet skriver foreningen: «Mediene er forpliktet til å rette kritisk søkelys mot egen bransje, men gjør vi egentlig det nok?»

Svaret er nei.

Men svikter alltid pressen Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 og «pressens plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle»? Selvsagt ikke. De sterkeste tilløpene til selvkritikk så vi etter at Viggo Kristiansen ble frikjent for drap og voldtekt i Baneheia høsten 2022.

Flere medier produserte selvgranskende rapporter, og redaktørene gjorde avbiktavbiktBekjenne skyld og be om forlatelse. Kilde: ordbøkene.no i kommentarartikler.

Knusende dom over egen journalistikk

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen skrev i en kommentar: «Det var ikke det at Aftenposten ikke hadde mulighetene eller ressursene til å gjøre jobben. Men vi valgte bort Kristiansens sak. En av årsakene er at vi har trodd dommen var riktig. Vi var ikke var tilstrekkelig åpne for at det kunne være et justismord.» Dette er en knusende dom over egen journalistikk, og det var på sin plass.

Spørsmålet må likevel være om denne selvransakingen har endret Aftenpostens måte å dekke mulige justismord på. Omtalen av Per Orderuds begjæring om gjenopptagelse av Orderud-drapene tyder på at så ikke er tilfelle. Dermed blir spørsmålet hvor dypt selvkritikken egentlig stakk.

Som å score på åpent mål

For at selvkritikk skal oppleves som reell, må det medfølge endringsvilje. Baneheia-dekningen er bare ett eksempel, og aller tydeligst blir mangelen på dette etter at TV 2 laget programmet «Hadde Svein rett?» i februar 2024. Aftenpostens kommentator Joacim Lund var blant dem som slaktet programmet, som var første gang et norsk redaktørstyrt medium forsøkte seg på en systemkritisk analyse av pandemihåndteringen.

At en av kildene i programmet, Svein Østvik, er lett å «ta», er åpenbart. Det er også lett å ta TV 2 for å ha sluppet til Østvik. Det er som å score på åpent mål. Men ved å rette søkelyset kun mot inkluderingen av Østvik slapp Lund å forholde seg til mer seriøse kritikere som fikk plass i sendingen.

En kritiker som lege og professor Mette Kalager, som i en sekvens på myndig vis belærer programleder Janne Amble i TV 2 om pressens samfunnsoppdrag: «Pressen burde være kritisk og gå etter makten. Når du ikke går etter makten fordi du skal være maktens forlengede arm ut til befolkningen, og aldri stiller ett eneste kritisk spørsmål, da gjør du ikke jobben din. Det er makten, og så har du journalistene som burde ta makten, men i stedet for å ta makten tar de Charter-Svein», sier Kalager.

For smertefullt for norsk presse

Når man heller vil snakke om at TV 2 lot Østvik for ukritisk komme til orde enn å forholde seg til ramsalt kritikk fra en merittert lege og professor, viser det ikke vilje til reell selvkritikk. Det viser kun vilje til å frikjenne pressens manglende maktkritikk mens pandemien pågikk.

Å ettergå sistnevnte ville vært langt mer interessant som selvkritikk, men det ville blitt for smertefullt for norsk presse.