Å være amerikaner i Norge nå føles som å være russisk

«Helt alvorlig – vil Donald Trump virkelig gjøre dette?» spør de norske vennene mine, skriver Stephen Barnes. Foto: Julia Demaree Nikhinson, AP / NTB

Jeg har stilt russiske venner vanskelige spørsmål om krig og ansvar. Nå var det min tur til å svare, som amerikaner i Norge.

For noen kvelder siden inviterte noen norske venner meg på middag på en restaurant i Oslo.

I 20 minutter var det lett samtale og latter, men jeg visste at før eller siden ville Grønland dukke opp som samtaletema. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg merket ubehaget deres ved å ta det opp. Det lå øverst i bevisstheten.

Jeg vet godt hvordan de hadde det. Gjennom mange år har jeg selv vært den amerikanske verten for russiske venner, på jakt etter det rette tidspunktet til å spørre: «Hva mener dere egentlig om Ukraina? Hvordan forklarer dere dette?»

Denne gangen var det min tur – en amerikaner i Oslo, med den ubehagelige følelsen av å sitte på den russiske siden av bordet.

Spørsmålet

«Helt alvorlig – vil amerikanerne (Trump) virkelig gjøre dette?» spør de norske vennene mine. «Grønland og Danmark er allierte, like selvstendige og suverene som … Ukraina.»

Jeg forklarer at en amerikansk overtagelse av Grønland trolig ikke vil skje, på grunn av en hittil stort sett fungerende og robust amerikansk grunnlov. At dette godt kan være den røde linjen der et flertall i Kongressen – og til og med militæret – vil erkjenne det farlige vanviddet. Og at Winston Churchills observasjon om at «amerikanerne alltid kan stoles på til å gjøre det rette, etter at alle andre muligheter er prøvd», gang på gang har vist seg å stemme.

«Men denne gangen er jeg usikker», sier jeg. Dette er annerledes. I løpet av min levetid har ingen amerikansk president truet med å ta over et annet land – langt mindre en alliert stats suverene territorium. USA trenger Grønland, ifølge president Donald Trump, både av hensyn til ressurser og nasjonal sikkerhet.

En kjip nabo?

Så forklarer jeg det slik til mine norske venner: «Jeg er naboen deres. Vi betaler det vi skal hver måned til borettslaget. Vi betaler for snømåking, asfaltreparasjoner, sikkerhet og andre felles tjenester. Jeg trenger noen egg fra kjøleskapet ditt. I stedet for å banke på døren og spørre, bryter jeg meg inn i huset ditt, tar eggene og skifter låsen. Huset ditt tilhører nå meg. Hvorfor? Fordi jeg trenger eggene for å bake en kake, og fordi huset ditt ikke virker særlig sikkert – jeg har sett noen mennesker gå forbi som ikke er medlemmer av borettslaget.»

Slik, så godt jeg kan, forklarer jeg Trump-logikken bak å skaffe seg Grønland til mine norske venner. Det handler ikke bare om huset – men om å knuse borettslaget og de gode naboforholdene vi har hatt glede av i så mange år.

Og alt dette kunne kanskje vært mildnet, om bare den smålige, plyndrende naboen samtidig var blitt tildelt «Årets nabo»-prisen av borettslaget.

Teksten er oversatt fra engelsk av debattredaksjonen ved hjelp av ChatGPT.