Ingen jul for Ares

Norske, polske og ukrainske flagg veier mellom furutrærne et sted i Polen. NRK har blitt bedt om å skru av stedstjenester på telefonen og får ikke oppgi hvor mange soldater vi ser eller hvor lenge de trener her. Det som skjer her, skal være ukjent for russerne.

På denne siden av grensen kan ukrainerne øve på skyting og droneforsvar, uten risiko for å bli drept.

– De lærer stridsteknikk, skyting, sanitet og å lede operasjoner. Stridsmiljøet er tilpassa det de møter ved fronten i Ukraina, sier Tomas. Han er styrkesjef på «Camp Jomsborg» i Polen.

Siden august 2025 har flere puljer ukrainere fått opplæring av det norske Forsvaret. Nå er en ny gruppe klar for å vende tilbake til fronten etter to måneder med trening.

Hjemmejul og skyttergravsjul

De ukrainske soldatene bærer sekker fylt med varme klær, hjelmer og utstyr inn på et lager. Nå skal de norske instruktørene hjem på juleferie. Ukrainerne skal tilbake til fronten.

– Det er en ganske dyp kontrast, mellom det vi og de skal oppleve når vi nå går hver vår vei. Men de siste månedene har jeg gjort det jeg kan for å gjøre dem så gode som overhodet mulig, og det er det vi må sitte igjen med, sier «Lars» en av instruktørene i Telemarksbataljonen.

Utenfor sekkelageret hilser han på Ares. En ung ukrainsk soldat med lang krigserfaring.

Ares meldte seg frivillig den dagen Putins soldater angrep Ukraina i 2022. 26-åringen har fått skadet synet i krigen. Likevel gjør han seg klar for å tilbringe julen ved fronten.

– På de årene krigen har vart, har jeg glemt hva juleferie er. Jeg tror det er sånn for mange av mine kamerater.

Julematen som kona tilbereder og sender når trolig ikke frem til fronten i år heller. Det er for farlig å frakte den helt frem. Kanskje får noen andre nyte den i basen noen mil lenger inn i landet.

Klare til kamp

En mann med krykker krysser plassen mellom teltene, to andre bærer haltende tunge sekker på ryggen. Gjennomsnittsalderen på basen er 55 år.

– Ukraina er et totalmobilisert samfunn. De har valgt å skjerme sin yngste del av befolkninga. Dermed er alderen på soldatene annerledes enn det vi er vant med. Men de er motivert, sier den norske styresjefen på basen.

Soldater under 26 år er skjermet fra mobiliseringen. Fra 60 år er det frivillig om man vil verve seg.

Til den norske treningsbasen kommer det soldater som har blitt sendt ut i krigen – uten særlig opplæring. Her får de trene i trygge omgivelser nær grensen. Så drar de tilbake, bedre rustet for oppgavene de skal utføre, forteller de norske instruktørene.

Ingen følelser for krigen

26 år gamle Ares drar aldersgjennomsnittet kraftig ned, men også han har kjent krigen på kroppen. Synet ble skadet på vei til en skyttergrav ved Bakhmut.

– I 2023 var brigaden min stasjonert i Bakhmut-regionen. Vi beveget oss fra skyttergrav til skyttergrav. Det var vår siste operasjon der. Det var en krevende stasjonering.

Ares vil ikke svare på hva han føler når han nå skal til frontlinjen igjen. Det er for vanskelig, men han legger til:

– Da krigen startet var det mange unge som meldte seg frivillig. Etter fire år er ikke krigen lenger noe spesielt for oss. Vi har ingen følelser for den. Og sånn vil det være til den er over, forteller soldaten.

Telt for en lang krig

Rett før jul helles ny sement i former på grusen. To polske snekkere lager fundament for flere hustelt. Rad på rad med militærgrønne telt fyller allerede den svære plassen, omringet av polsk furuskog.

Av sikkerhetshensyn får vi ikke lov å opplyse om hvor mange ukrainere som får opplæring her. Men i 2026 skal kapasiteten seksdobles.

– Jeg tror det er veldig uforutsigbart hva som skjer med krigen, men vil Ukraina trenge treningsstøtte og bidrag fra allierte i lang tid, sier styrkesjef Thomas.

Han forteller at opplæringen tar utgangspunkt i det som etterspørres fra det ukrainske forsvaret. Den blir hele tiden oppdatert for å følge krigens gang.

I tillegg til det norske Forsvaret bidrar også styrker fra de nordisk-baltiske landene med mannskap og midler. Operasjonen koster Norge rundt 10 milliarder kroner.

Suvenirer til fronten

Ares drar til side presenningsdøra og går inn i husteltet som har vært hans hjem de siste to månedene. Et lite, sparsommelig innredet avlukke med en seng.

– Så lenge krigen pågår er hjemmet mitt der jeg er, her eller under bakken et sted.

Han forsøker å presse et par ting i den allerede stappfulle militærsekken. En suvenirøks han har fått i avskjedsgave fra de norske kameratene, må også få plass.

De kommende månedene skal hjemmet hans være en skyttergrav på ukjent posisjon øst i Ukraina. Katten Mia og den gravide kona får han så vidt hilse på på vei ut til fronten.

– Jeg er klar for å slåss for mitt hjemland, sier Ares. Han spenner på seg den tunge sekken og går ut i vinternatten.