Adopsjonssystemet er ikke tilliten verdig

Rapporten viser en urovekkende kobling mellom penger og tildeling av barn, skriver innleggsforfatterne. Bildet viser utvalgsleder Camilla Bernt, som presenterte hovedfunnene fra granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner. Foto: Cornelius Poppe, NTB

Barn ble gjort tilgjengelige for adopsjon gjennom konstruerte historier og mangelfulle dokumenter.

Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner la nylig frem sin rapport. Da fikk Norge et nytt grunnlag for å forstå sin rolle i et system som gjennom mange tiår hentet over 20.000 barn gjennom det som viser seg å være sviktende praksiser med sviktende kontroll.

Rapporten må ikke bli et punktum, men starten på et reelt arbeid med sannhet, ansvar og reparasjon. 

For adopterte handler ikke dette bare om forvaltning og historiske rutiner, men om levd liv: Familiene vi mistet, familiene vi fikk, og familiene vi selv har skapt. Om tilgang på dokumenter og tap av navn, språk og identitet. Om taushet og spørsmål som har fulgt oss gjennom hele livet. 

Vi skriver dette fra ulike perspektiver. To er voksne koreanskadopterte og representerer Norsk Koreansk Rettighetsgruppe. Én har adoptert fra Sør-Korea. Våre liv er vevd inn i det samme systemet.

Kobling mellom penger og tildeling av barn

Rapporten viser en urovekkende kobling mellom penger og tildeling av barn. Adopsjonsformidleren Verdens Barn og norske adoptivforeldre ga gjennom flere tiår betydelig økonomisk støtte til adopsjonsbyrået Holt i Sør-Korea. Utvalget skriver at det «ikke [er] i tvil» om at det helt siden 1970-årene har vært en sammenheng mellom pengeoverføringer og antall barn sendt til Norge. 

Det som er avdekket, peker mot systemiske mønstre, noe som er bekreftet i Sør-Korea. Barn ble gjort tilgjengelige for adopsjon gjennom konstruerte historier, mangelfulle dokumenter og et kontrollsystem som ikke ivaretok barnas eller de opprinnelige familienes rettigheter. 

Dette gjelder ikke bare Korea. De samme mekanismene finnes på tvers av land: fattigdom, skam, sosial ulikhet, svakt rettsvern, etterspørsel fra rike mottagerland og private aktører med stor innflytelse på barns dokumenter, identitet og rettslige status. 

Trodd at de var hittebarn

Mange adopterte har levd med uriktige fortellinger om egen opprinnelse. Norske familier har hatt tillit til at systemet var trygt, og at det bygget på den adoptertes beste.

Utvalget viser at dokumenter fra Sør-Korea «systematisk ga klart uriktig informasjon» om grunnleggende forhold ved den adoptertes identitet, og at «manglende tiltak fra norsk side» har bidratt til at svært mange feilaktig har trodd at de var hittebarn.

Manglende kontroll fra norsk side har vært gjennomgående.

Tilliten er brutt

Det norske adopsjonssystemet var ikke tilliten verdig. Derfor håper vi adoptivforeldre vil stå i dette med oss, og at adopterte ikke må gjøre reparasjonsarbeidet alene.

Voksne adopterte har i flere tiår båret konsekvensene av systemsvikten. De har lett etter dokumenter, tolket taushet, lært språk, reist tilbake og forklart hvorfor opprinnelse og identitet betyr noe. Dette er en urimelig forskyvning av ansvar. Systemsvikt og menneskerettighetsbrudd kan ikke privatiseres.

Rapporten må følges opp med konkrete og varige tiltak: full tilgang til dokumenter og arkiver, uavhengig gjennomgang av enkeltsaker, støtte til opprinnelsessøk, DNA-testing ved behov og juridisk, språklig og psykososial bistand. 

Ansvaret for reparasjon kan ikke legges til de samme aktørene som formidlet, administrerte eller forsvarte adopsjonene. Tilliten til systemet er brutt.

Om innleggsforfatterne:

Vigdis Eckhardt er leder for Norsk Koreansk Rettighetsgruppe

Vår Benum er styremedlem i Norsk Koreansk Rettighetsgruppe

Kristin Molvik Botnmark er adoptivmor og forfatter av «Adopsjonsoppgjøret»