Ære være Eirik

KOMMENTAR: Eirik Faret Sakariassen åpner døra til mørkerommet.

Eirik Faret Sakariassen forteller om sin panikkangst i Aftenbladet. Det bør vi alle takke ham for. Foto: Anders Minge

SV-politiker Eirik Faret Sakariassen forteller i Aftenbladet om panikkangsten som har holdt ham på sidelinjen i et år. Han fikk et anfall av panikkangst på det som må være verdens aller, aller koseligste sted: på toget i Hakkebakkeskogen i Dyreparken.

Det forteller egentlig ganske mye om panikkangst. Den kommer, gjerne plutselig, uten at du vil, uten at du har lagt en plan, den treffer hardt og den kan treffe absolutt alle dyrene i Hakkebakkeskogen.

Faret Sakariassen er en fin fyr. I politikken er han kjent som en verbal slugger. Han kan sette fyr på et svømmebasseng hvis han bestemmer seg for det. Han er skarp, velformulert og tøff. Bildene av fresende Faret Sakariassen på talerstolen med matpakke i hånden, kjempende for gratis skolemat, er moderne Stavanger-klassikere.

Mannen er godt likt, også av sine politiske motstandere. Mellom sjøslagene i politikken har han også vist stor omsorg for sine politikerkollegaer, helt uavhengig av farge og parti.

Nå var det han som gikk rett inn i knyttneven.

Rogamenner inkludert

Panikkangst er ingen piknik. Det rammer mange. Noen av oss Rogamenner er helt overbevist om at vi er immune mot disse plagene. Vi er kortsnakte stoikere, utstyrt med ugjennomtrengelig rustning, og kommer aldri til å kjenne på ubehag for å ta tog. Tror vi.

Vi tar feil.

En av tre vil oppleve panikkangst i løpet av livet. Noen prosenter har det hengende over seg mer eller mindre konstant. Disse tallene gjelder også for rogamenner.

Heldigvis er dette noe vi nå kan snakke om, takket være folk som Eirik Faret Sakariassen.

Offentligheten har ingen mangel på folk som «står fram og snakker om den tunge tiden». Vi kan vitse om det, særlig når de tilfeldigvis har en bok eller et album eller en tv-serie som selges inn i samme slengen. Men det skaper åpenhet, kunnskap og aksept for psykisk uhelse.

Det er utelukkende en god ting.

Bondevik og psykodrama

De siste årene har særlig menns psykiske helse kommet seg opp og fram. Mange har bidratt til det. Kjell Magne Bondevik startet en slags epoke da han i 1998 måtte ta seg en pause.

«Statsminister Kjell Magne Bondevik er av sin lege sykemeldt, foreløpig for 1 uke fra søndag 30. august, på grunn av en depressiv reaksjon som følge av overbelastning.»

Tenk det. Statsministeren! Rett i dørken. «Ta en Bondevik», kalte vi det, først litt nedlatende, men så med stadig større alvor og forståelse.

Senere har mange bidratt til åpenhet og kunnskap rundt alt det som fyker rundt i norske mannehåver. Psykodrama-duoen Per Kjerstad og Ole Christoffer Ertvaag er rikt hyllet, med god grunn, for å åpne opp og snakke om små og store psykiske slitsomheter.

Meg i morgen?

Eirik Faret Sakariassen har ingen forpliktelse overfor offentligheten til å dele sine innerste tanker og vanskeligheter. Likevel gjør han det. Sånt er ikke gratis. Det tjener ham til stor ære at han forteller, som i denne passasjen i intervjuet:

Allerede fra begynnelsen fortalte han om panikken til folk han møtte. Han sa det både til flyvertinner, til vekterne i sikkerhetskontrollen og drosjesjåfører.

– Jeg ble møtt med omsorg, men også av at mange fortalte at de hadde hatt det sånn selv. Eller at de hadde en bror eller ei søster som hadde det sånn. Det gjorde alt mye lettere.

Det er hjelp å få, både til å bli kvitt problemer, men også til å finne en måte å leve med dem. For å komme dit trenger vi nettopp den åpenheten og kunnskapen som kommer i kjølvannet av at noen forteller.

Hvis det er meg i morgen, eller en jeg kjenner, vet jeg nå litt mer.

Takk, Eirik.