Midt i klatreveggen gikk det galt: – Det var vondt å puste

– Det føltes ut som om noen hadde slått meg hardt i siden. Jeg skjønte ikke hva det var.

Tuva Stavø (26) forteller om et øyeblikk midt i den 900 meter høye fjellveggen, og forklarer smerten som fulgte:

– Det var vondt å puste og vondt å bevege seg. En stikkende smerte.

Ingen andre nordiske kvinner hadde friklatret ruta Golden Gate før trønderen gjorde et forsøk sammen med klatrevenninnen Minna Skjevling sent i fjor. Skjevling friklatret ikke hele ruta.

Golden Gate er en del av fjellveggen El Capitan, som omtales som verdens mest kjente klatrevegg, og ligger i Yosemite nasjonalpark i California.

– På en av taulengdene skulle jeg kaminklatre, som jeg ikke er så veldig vant til. Det er krevende fysisk, og jeg tok i hardt fordi jeg ikke ville falle, forteller Stavø.

– Jeg kjente det etterpå at «oi, jeg har vondt».

Smerten viste seg å være et bristet ribben.

Fri flyt har også omtalt saken.

En uke uten bakkekontakt

Smertene fra ribbensbruddet ble gradvis verre. I tillegg ble de matforgiftet. Det gjorde turen vanskeligere.

– Når man bor i veggen over en lengre periode, må man ta med seg alt man trenger for å overleve så lenge man skal være i veggen, forklarer Skjevling.

– Vi måtte heise opp sekker dobbelt så tunge som oss selv opp den tusen meter lange fjellveggen, legger Stavø til.

– Hvordan var det å løfte så tungt med bristet ribben?

– Det var vondt, det var skikkelig vondt, særlig mot slutten.

– Det kom en liten tåre av smerte, men jeg klarte å bite det i meg, sier Stavø.

En lagsport som er tøffere for jenter

Med brist i ribbenet var Stavø prisgitt klatrevenninnen.

– I motsetning til andre typer klatring, så er fjellklatring en lagsport. Selv om det kun var jeg som friklatret hele ruta, trengte jeg en partner jeg stolte på, sier hun.

Skjevling (26) måtte trå til ekstra mye da venninnen ble skadet. Hun avlastet Stavø de siste lengdene med å heise mer bagasje.

Ifølge klatreduoen er det tyngre å drive med storveggsklatring med et rent kvinnelig taulag enn det er for menn.

– Det kommer av at vi må ta med oss alt vi trenger for å kunne overleve i veggen i en uke, og det veide sikkert dobbelt så mye som oss, sier Skjevling og forklarer:

– Da blir den relative vektforskjellen mellom utstyret og en dame vil være mye større for en dame enn en mann.

– Det tar mye mer energi av oss å heise alt utstyret opp enn det gjør for en mann, så det tæret ganske mye på kreftene våre akkurat det her, sier Skjevling.

Ble historisk

Tross brist i ribbenet og matforgiftning, kom Stavø og Skjevling seg trygt til toppen.

Stavø ble historisk som Nordens første kvinne til å friklatre El Capitan.

– Hvordan var det å få hånda på toppen av fjellveggen etter en uke uten bakkekontakt?

– Det var en lettelse. Jeg fikk et veldig godt tak på kanten der og så kunne jeg bare dytte meg opp. Endelig kunne jeg puste ut, sier Stavø.

Men at hun nå er historisk, har hun reflektert lite over.

– Jeg har ikke tenkt så mye over det. Det har ikke så mye å si. Det er mye viktigere for meg med selve klatringen enn å oppnå en tittel eller rekord.

– Noe av det største du kan gjøre

Klatreekspert, Paula Voldner, sparer ikke på superlativene når hun snakker om hva jentene har klart.

– Å klatre El Capitan er noe at det største du kan gjøre. Det har vært mange banebrytende bestigninger i den veggen.

Venninnene føyer seg inn i den rekken, sier den erfarne fjellklatreren:

– De er ganske unge og så baner de vei for neste generasjon. Det å våge å gi i seg i kast med et sånt prosjekt er veldig kult. Det at de fysisk klarer det er utrolig imponerende, men ikke overraskende.

Voldner har selv kjent på kroppen at storveggsklatring er tyngre for et taulag bestående av kvinner.

– Jeg klatret El Capitan selv med en annen jente i 2017. Og det var det som var det tyngste med hele den bestigningen, det å drasse med seg all bagasjen.

Voldner friklatret ikke turen.

– Minna (Skjevling) var litt redd for at prestasjonen deres har blitt hausset opp?

– Nei, nei, nei, det synes jeg ikke. Å klatre veggen i seg selv er imponerende, men det er hele pakka – at de har selvtilliten og motet. At det er så unge jenter som tenker at «dette skal vi klare», synes jeg er veldig imponerende.