Aftenpostens kommentator blander sammen to generasjoner med helt forskjellige historiske røtter

Ser vi nøye på Plettens ni største land, er det tydelig at det i hovedsak er 68-generasjonen – altså de eldre boomers – som sitter ved makten. Som Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump. Foto: Sergey Bobylev, Reuters/NTB

Aftenpostens kommentator har rett i at alder og generasjonstilhørighet spiller en rolle i politikken. Men hun blander sammen to generasjoner med helt forskjellige historiske røtter.

Kommentator Christina Pletten skriver i Aftenposten 16. august at verdens ni mest folkerike land styres av baby boomers.

Hun bruker «boomer» som om det var én samlet kulturell generasjon, med felles idégrunnlag og verdier. Men «boomer» er egentlig bare et statistisk begrep for fødselskullene fra ca. 1946 til 1964.

Det sier ingenting om hva slags tid du vokste opp i, hvilke historiske hendelser som formet deg, eller hvilke kulturelle referanser du bærer med deg.

Rommer to generasjoner

I realiteten rommer «boomer»-perioden minst to distinkte generasjoner:

1. 68-generasjonen (eldre boomers, født ca. 1946–1955)
   Formet av Vietnamkrigen, borgerrettskamp, studentopprør og motkultur. I mange land: psykedelisk eksperimentering, kollektivistiske ideer og vilje til konfrontasjon med autoriteter.
2. Generation Jones (yngre boomers, født ca. 1956–1964)
   Formet av 1970-tallets økonomiske kriser, avspenning i den kalde krigen, individualisme og en mer pluralistisk kultur. Mindre preget av 68-ernes kollektive revolusjonsoptimisme.

Jeg er født i 1958. Da jeg begynte på gymnaset i 1973, så vi med en viss distanse på tredjeklassingene – de var tydelig preget av 68-ernes venstreaktivisme, Vietnam-protester og kollektive idealer. For oss var dette ikke generasjonsdefinerende.

Vi var opptatt av andre ting. Musikalsk var vi et annet sted: David Bowie, Deep Purple, etter hvert Abba. Vi kunne gjerne høre Beatles eller Stones, men mer som en historisk referanse enn som egen samtid.

Da jeg begynte på universitetet i 1980, møtte jeg eldre studenter formet av 68-bølgen – politisk tunge, ideologisk skolerte, ofte med et verdensbilde der USA-imperialisme og kapitalisme var hovedfienden. For oss yngre boomers var politikken mer fragmentert, mindre styrt av én stor kamp og livet mer preget av individuell orientering.

Plettens feilslutning om maktbildet

Ser vi nøye på Plettens ni største land, er det tydelig at det i hovedsak er 68-generasjonen – altså de eldre boomers – som sitter ved makten: Donald Trump (USA), Narendra Modi (India), Vladimir Putin (Russland), Bola Tinubu (Nigeria), Mohammed Shahabuddin (Bangladesh), Prabowo Subianto (Indonesia), Xi Jinping (Kina). Generation Jones er nesten fraværende her.

I Europa er bildet helt annerledes:

• Norge: Jonas Gahr Støre (1960) og Erna Solberg (1961) er Generation Jones
• Storbritannia: Keir Starmer (1962) er Generation Jones
• Tyskland: Friedrich Merz (1955) – overgang mellom 68-erne og Generation Jones
• EU-kommisjonen: Ursula von der Leyen (1958) er Generation Jones
• Danmark: Mette Frederiksen (1977) er Gen X
• Frankrike: Emmanuel Macron (1977) er Gen X
• Italia: Giorgia Meloni (1977) er Gen X

Forskjellige historiske røtter

Å si at 68-generasjonen har dominert norsk politikk inntil nå, slik Pletten antyder, er feil.

Gro Harlem Brundtland var en 68-er, men de mest toneangivende senere statsministrene har vært fra en helt annen generasjon. Å skille mellom 68-ere og Generation Jones handler ikke om semantikk, men om å forstå forskjeller i verdigrunnlag, politisk stil og kulturell bakgrunn.

Setter vi alle boomers i samme bås, mister vi nyanser som kan forklare hvorfor Obama og Trump – begge teknisk sett boomers – er så ulike, og hvorfor Støre og Solberg ikke deler 68-ernes grunnfortelling.

Christina Pletten har rett i at alder og generasjonstilhørighet spiller en rolle i politikken. Men hun blander sammen to generasjoner med helt forskjellige historiske røtter.

Det er ikke «boomer-generasjonen» som styrer verden – det er i stor grad 68-generasjonen som dominerer i de største landene, mens i Europa er bildet langt mer nyansert.