Aftenpostens kommentator inntar rollen som etablissementets oppildnede sverdrager

Å beskrive sammenbruddet i den liberale verdensordenen er ikke å gi opp sivilisasjonen, skriver Asle Toje. Foto: Dan P. Neegaard

Verden blir ikke lysere av at man forveksler analyse med agitasjon.

Jeg ser vi har entret «alle, samtidig»-fasen av denne debatten. Jeg har forsøkt å samle opp de mange kritiske innleggene Aftenposten har publisert, jeg ville svart alle, men jeg er for tiden omringet. Så la meg ta det siste, og så får vi vende tilbake til røkla.

Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun spør hva jeg egentlig mener. Det er et rimelig spørsmål. Men mye av forvirringen han beskriver, skyldes ikke uklarhet i mine analyser, men en vedvarende sammenblanding av to forskjellige øvelser: å beskrive verden slik den er, og å si hvordan man ønsker at den burde være.

Siden 2010 har jeg forsøkt å analysere utviklingen som nå fører til den liberale verdensordens pågående sammenbrudd. Det er en deskriptiv oppgave. Den innebærer ikke støtte til utviklingen og heller ikke en moralsk tilslutning til de aktørene som driver den frem.

Ikke det samme

Å konstatere at institusjoner svekkes, normer uthules og maktforhold forskyves, er ikke det samme som å applaudere utfallet. Hegtun synes å mene at det i vår tid først og fremst er et felles politisk prosjekt å «slå ring om samarbeidet mellom nasjonalstatene».

Normativt er jeg enig. Problemet er at ønsket i økende grad står i konflikt med virkeligheten. Internasjonalt samarbeid forutsetter stater som evner å handle konsistent, prioritere egne samfunns interesser og bære kostnader over tid.

Det er nettopp disse forutsetningene som nå er i ferd med å forvitre – både i Europa og utenfor. Når jeg påpeker at Norge i praksis har forlatt rollen som fredsnasjon og i stedet blitt part i en krig Ukraina ikke vil kunne utkjempe uten vår støtte, er det ikke uttrykk for kynisme, men for realisme.

Peker på et problem

Når jeg beskriver norsk politikk som preget av konformitet, moralsk selvtilfredshet og mangel på strategisk tenkning, er det ikke for å nøre opp under politikerforakt, men for å peke på et styringsproblem. Et samfunn som ikke tåler kritikk av sine eliter, er dårlig rustet for en brutal verden.

Jeg ber leserne merke seg hvordan Aftenpostens kommentator inntar rollen som etablissementets oppildnede sverddrager. Det kan være grunn til å spørre om enkelte har dannet interessefellesskap med de samme lederne de var ment å gå etter i sømmene.

Hegtun fremholder byråkrati, regelverk og internasjonale konvensjoner som sivilisasjonens ryggmarg. Igjen: Normativt er dette et syn jeg slutter meg til. Deskriptivt er det utilstrekkelig. Lover og regler har bare verdi så lenge de håndheves, respekteres og oppfattes som legitime.

Når de ikke lenger gjør det, forvandles de fra stabiliserende institusjoner til symbolikk og ritualer. Historien er full av eksempler på dette. Det er derfor utilstrekkelig å gjenta at «FN, Nato og EU» er viktige, uten samtidig å analysere hvorfor deres faktiske handlingsrom skrumper inn.

Det er ikke mørkemanneri å konstatere at to av verdens mektigste stater nå styres på måter som bryter med etterkrigstidens normsett. Det er heller ikke ansvarsløst å si at Europa i dag mangler politiske ledere som evner å håndtere situasjonen uten å gjemme seg bak poserende idealisme.

Jeg forstår ubehaget Hegtun beskriver. Verden var mørk nok som den var. Men det blir ikke lysere av at man forveksler analyse med agitasjon, eller realisme med råskap. Å beskrive sammenbruddet i den liberale verdensordenen er ikke å gi opp sivilisasjonen.

Paradigmer som brister

Det er en djerv strategi å angripe meg fra alle kanter. Det høres ut som feedback, bare høyere. Jeg tror intensiteten har å gjøre med at mange nå opplever at deres verdensanskuelse, paradigmer om du vil, nå brister. Norge satset mye på at ting ville gå i en annen retning.

Det er viktig å ta inn over seg hvilke krefter som faktisk former vår tid. Verden er blitt mer truende. Også for Norge. Mangt som nå gjøres er riktig og klokt, men dessverre synes erkjennelsen å vokse saktere enn utfordringene som følger av den nye stormaktspolitikken.