Åge til kidsa!

Det rykker i ironi- og kynismemuskelen når selveste kunnskapsministeren presenterer en oversikt over hvilke verker norske elever godt kan lære seg for å bli trygge nordmenn i en uoversiktlig verden.

Men det gjelder av og til å styre unna impulsene og tenke seg om en gang til.

For så tullete er ikke Kari Nessa Nordtuns ambisjon om en slags «kanon»«kanon»gresk for "rettesnor», «forbilde», «regel», i moderne betydning en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. i skolen.

Tvert i mot. Kari har en ganske god sak.

Selv husker jeg fortsatt sanger og lesestykker fra småskolen. Med skrekkblandet fryd, det må sies.

Alt fra «Jeg snører min sekk» – Margrethe Munthes nådeløse befaling om å elske snø, ski og fedreland – til krevende syngeøvelser som den svensk-norske salmen «Måne og sol».

De sitter, og lar seg aldri viske ut.

Foto: Tegning: Matland, Randi / VG

Det er litt komisk, kanskje. Det er ikke akkurat vital kunnskap. Men det er noe jeg husker – sammen med nær sagt alle andre i min generasjon og sikkert flere andre generasjoner.

Det er i grunnen fint å tenke på.

Kari Nessa Nordtun har altså satt tre ekspertutvalg i arbeid for å utarbeide et sett med lister som lærere i skolen kan velge fra når de skal hjelpe elevene til å nå de såkalte «kompetansemålene», som det heter på direktoratnorsk.

«Veiledende innholdslister», kalles de, for det er sympatisk nok ikke snakk om et departementalt påbud om hva som må på pensum.

VIL HA DEBATT: Kunnskapminister Kari Nessa Nordtun (Ap). Foto: Javad Parsa / NTB

I dagens norske skole er det opp til lærerne selv å finne eksempler på sanger, tekster, språklige bilder og kulturminner som kan bevisstgjøre elevene i fag som norsk (og samisk), samfunnsfag og musikk.

Denne nokså vilkårlige måten å gjøre det på kan på sitt verste føre til at den felles referanserammen som binder oss litt ekstra sammen glipper for noen hver.

Spesielt i en inntrykksfragmentert tid som vår. Da jeg gikk på barneskolen hadde vi én TV-kanal. Nå vet de unge knapt hva en TV-kanal er for noe.

Jeg har selv fire barn som har gått i den norske fellesskolen, og de flakker med blikket når jeg spør om de har lært tekster og sanger jeg har tatt for gitt at de er blitt eksponert for.

Selv har jeg tvunget på dem både André Bjerkes «Moro-vers» og Inger Hagerups «Så rart». De likte dem begge.

Men det ble taust da jeg spurte dem om de kjente sangene til Lillebjørn Nilsen, da han gikk bort for to år siden.

ALLE SKAL MED: Dimmu Borgir (bildet), Cranberries og R.Kelly (!) er alle inkludert. Foto: Fredrik Sandberg/TT / TT Nyhetsbyrån / NTB

Det var nok en periode der det å fremheve «norsk historie og kulturarv» nærmest ble stemplet som et uttrykk for et frynsete verdensbilde. Heldigvis er den tiden forbi.

Selv de mest avmålte patrioter ser nok i dag behovet for en og annen nasjonal fellesknagg å henge identiteten sin på.

Det gjør selvsagt ingenting at våre håpefulle blir klar over Åge Aleksandersens «Lys og varme» og Bjørn Eidsvågs «Eg ser», to sanger som for lengst er blitt en del av den norske minnekulturen.

Ei heller at de blir kjent med nyere slagere som Karpes «Lett å være rebell» eller Mustis «Gro Harlem Brundtland». Eller med svartmetallorkesteret Dimmu Borgirs mørke bidrag til norsk kultur.

Alt og alle skal nemlig med.

Selv «Nå snører jeg min sekk» er inne på listen, foruroligende nok.

Listeforslagene skal gjennom en innspillsrunde før de bankes gjennom og sendes som en mild formaning ut til alle landets pedagoger.

Meningene om hvem og hva som bør være med er nok minst like mange som det er folk i landet, og Kari Nessa Nordtun sier at hun vil ha debatt.

Det kan bli en dryg runde. De foreslåtte listene er så omfattende og spriker i alle retninger at det ikke er gitt at så veldig mange lar seg fyre opp.

Faren er nok at vel så mange trekker på skuldrene og tar det med ro, slik Bergens-rapperen Lars Vaular oppfordret oss til i en låt fra 2007.

Hvor er Vaular, forresten? Er han ikke med? Skandale!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.