Aktivitet skjer på flere måter enn det som fanges opp gjennom organiserte aktiviteter

Funn i to nyere internasjonale rapporter er viktige å ta med seg i dette arbeidet. Tar vi utgangspunkt i hvordan folk faktisk er aktive, eller i hvordan vi organiserer aktivitet? Funnene i rapportene peker mot et bredere bilde av aktivitet, og reiser spørsmål om hvordan vi bør planlegge, prioritere og utvikle tilbud fremover.

Hvordan får vi flere i aktivitet? Dette spørsmålet har lenge preget idrettspolitikk og folkehelsearbeid. Målet er tydelig: Flere skal være aktive, og flere skal ha tilgang til gode tilbud og møteplasser. Samtidig stilles et annet spørsmål sjeldnere. Tar vi utgangspunkt i hvordan folk faktisk er aktive, eller i hvordan vi mener aktivitet bør struktureres og organiseres? Ofte er svaret det siste. Fysisk aktivitet forstås gjerne gjennom organiserte strukturer der klubber, lag og foreninger utgjør kjernen. Denne forståelsen har vært viktig for utviklingen av idretten i Europa, og ligger fortsatt til grunn for mange prioriteringer.

To nye rapporter utfordrer denne tilnærmingen. De gir ikke et enkelt svar, men nyanserer bildet av hvordan aktivitet faktisk foregår og hvordan den kan forstås. Den ene rapporten ser på hvordan europeere faktisk er aktive. Den bygger på data fra en stor spørreundersøkelse i 27 land, og gir et bredt bilde av aktivitetsnivå og aktivitetsformer. Den andre rapporten undersøker hvordan den europeiske idrettsmodellen har blitt brukt i politikk og forskning, og om den gir et godt nok bilde av virkeligheten. Kombinasjonen av tilnærmingene i de to rapportene er interessante. Den ene viser hvordan aktivitet faktisk skjer. Den andre stiller spørsmål ved om modellen vi bruker til å forstå og utvikle idretten, fanger dette godt nok.

Rapportene peker i samme retning. Aktivitet skjer på flere måter enn det som fanges opp gjennom organiserte aktiviteter. Dette betyr ikke at organisert idrett er mindre viktig. Klubber og foreninger spiller fortsatt en sentral rolle. De gir struktur, tilhørighet og muligheter for utvikling. Samtidig skjer mye aktivitet utenfor disse rammene. Folk trener på egen hånd, bruker nærmiljøet, er aktive gjennom hverdagsaktiviteter eller benytter kommersielle tilbud.

Når vi skal planlegge for et bedre aktivitetstilbud i Kristiansand, bør vi derfor ha et mer sammensatt utgangspunkt. Hvis målet er å få flere i aktivitet, hvilke arenaer bør prioriteres? Hvordan kan en legge til rette for både organisert og egenorganisert aktivitet? Rapportene gir ikke ferdige svar, men de gir et bedre grunnlag for å stille spørsmålene mer presist og for å utvikle tiltak som treffer bredere. Et naturlig sted å starte er det mest konkrete spørsmålet. Hvor skjer fysisk aktivitet i dag?

Den ene rapporten rapporten gir et tydelig svar. Den viser at en betydelig andel av befolkningen er aktive, men at aktiviteten i stor grad skjer utenfor tradisjonelle idrettsarenaer. Det mest interessante funnet handler likevel ikke bare om hvor mange som er aktive, men om hvor aktiviteten faktisk foregår. Mange oppgir at de er aktive utendørs, i parker, nærområder og natur. En stor andel trener hjemme. Mye aktivitet skjer også som en del av hverdagen, for eksempel gjennom gåing eller sykling som transport. Samtidig er det færre som oppgir lokale klubber og foreninger som sin viktigste aktivitetsarena. For mange er aktivitet i nærmiljøet eller på egen hånd en viktig del av hverdagen. Dette betyr ikke at idrettslag er lite brukt eller uten betydning. Men det viser at de inngår i et større aktivitetsbilde, der mange ulike arenaer spiller en rolle.

Samlet gir funnene et tydelig bilde. Fysisk aktivitet skjer på mange arenaer. Dette utfordrer idrettsmodellen som i stor grad tar utgangspunkt i aktivitet som skjer gjennom klubber og foreninger. Når en stor del av aktiviteten foregår utenfor de organiserte strukturene, er det grunn til å stille spørsmål om kommunens prioriteringer gir et godt nok bilde av virkeligheten, av hva en stor andel av aktive har behov for og ønsker. Dette perspektivet bør få konsekvenser for hvordan en planlegger og utvikler fremtidens aktivitetstilbud. Og da må vi se på betydningen av nærmiljøet. Når mye aktivitet skjer utenfor organiserte tilbud, blir kvaliteten på uteområder, tilgjengelighet og trygg infrastruktur avgjørende. Og her dukker behovet for variasjon opp.

Rapportene peker på et tydelig kunnskapsgap. På den ene siden finnes en etablert modell som vi i dag bruker når vi prioriterer og utformer idrettspolitikken. På den andre siden er kunnskapen begrenset om hvordan vi tradisjonelt har utviklet aktivitetstilbud og idrettsanlegg, og hvordan dette faktisk påvirker deltakelse, aktivitet og inkludering. Dette betyr ikke at måten vi praktiserer idrettspolitikken på i Kristiansand er feil. Men det betyr at grunnlaget for å vurdere konsekvensene av den er svakere enn en kanskje skulle ønske. For meg som idrettspolitiker reiser dette et sentralt spørsmål: Hvordan kan en utvikle gode tiltak dersom en ikke vet godt nok hva som virker?

Kilder: Tverga, rapportene: European sport: One or several sporting realities og Real European Sport Model