Alarmen ulte midt under SUS-åpningen. Et varsel om at ikke alt er helt i orden

KOMMENTAR: Først kom klovnene. Så kom krompen. Så gikk alarmen. Så var det skinnkaga. Så var det krise. Det er ikke bare-bare å åpne et halvt sykehus.

Sykehusklovnene gjorde en framifrå innsats da Nye SUS ble åpnet. Men det ulmer i resten av sirkuset. Foto: Anders Minge

Han skulle vært der 11.00 presis, kronprinsen, men fordi austlendingene ikke klarer å spyle snø av flyene fort nok, var han noe forsinket til den forsinka, offisielle åpningen av Nye Stavanger universitetssjukehus.

Hvis folk ikke kan få brød av kongen, må de få sirkus. Så derfor: 11.06 kom sykehusklovnene på scenen. Og ja, jeg vet hva du tenker, men dette var ekte sykehusklovner altså, ikke styret i Helse Stavanger eller politikere eller andre som blir beskyldt for å drive med klovnerier.

For det er lett å tenke sånn, at selv om vi nå har åpnet et helt nytt og spinndyrt sykehus, har hele opplegget et lite omriss av sirkus. De syrlige av oss omtaler det som «åpningen av et halvt sykehus, hø-hø», og vi har mer rett enn feil.

Det er ikke penger til å bygge alt som skal bygges i en omgang. Derfor må vi vente, og leve med et halvt sykehus på Våland og et halvt på Ullandhaug.

I Norges rikeste land.

Send in the clowns!

Alarm! Alarm!

Tilbake til åpningen av det som tross alt er et flunkende nytt sykehus til 11–12 milliarder, med skamflinke folk inni, hurra! Et splitter nytt sykehus er et mirakel, vi skal huske på det mens vi klør oss i hodet over at ikke alt er helt på stell.

Da klokka var 12, og sykehusdirektør Hege Schøyen skulle tale, oppsto et nesten poetisk øyeblikk. Alle telefonene i salen begynte å hyle og lage en helsikes sjau.

Det nasjonale nødsignalet!

Alarm! Alarm!

Foto: Anders Minge

Det var et talende, vakkert øyeblikk, noen symbolske sekunder der jubeltalene ble avbrutt av ei helsikes uling. Et varsel om at ikke alt er helt i orden. Nye SUS er et mirakelhus omkranset av problemer, og da vi gikk de 250 meterne opp til Arkivenes hus, der Helse Stavanger skulle ha styremøte, kunne vi, for hvert skritt vi tok, si «to millioner problemer, to millioner problemer, to millioner problemer».

230 meter til krisen

I 2026 skal Stavanger universitetssjukehus (SUS) betale 500 millioner kroner i renter og cirka 200 millioner i avdrag på lånet de har fått av staten for å bygge nye SUS.

Dette kommer på toppen av en allerede svært anstrengt økonomi. Det festes en klovnenase på sykehusåpningen når styret, bare en liten time etter at snoren var klippet, innførte nye, tøffe sparetiltak, ansettelseskontroll og innstramminger. Avstanden mellom Hurra og «. men i helv ...» denne dagen var altså 230 meter. Etter å ha gaflet i oss litt skinnkaga (marsipankake for dere som ikke er fra Hommersåk) og – med god grunn – ropt hurra, var det, som Tante Sofie sier, ikkeno hurra.

Sykehusdirektør Helle Schøyen la intet mellom da hun startet sin gjennomgang for styret.

Den økonomiske situasjonen er alvorlig.

Underskudd. Kutt. Store utgifter. Ytterligere servering av skinnkaga var plutselig en fjern drøm.

Hvorfor kan ikke staten bare bla opp? Staten har jo rauå fodle av penger.

Kronprins Haakon, SUS-direktør Helle Schøyen og styreleder i Helse Stavanger Bjørn Erikstein hilser på hverandre før åpningen av halve sykehuset. Foto: Anders Minge

Renter og/eller bandasjer

Det er virkelig vanskelig å forstå hvorfor det er sånn. For å bidra til den forvirringen: Vi bygger et halvt sykehus der staten i praksis låner penger av seg selv, og må betale renter til seg selv, og så må restsykehuset på Våland selges sånn at staten får inn penger til å betale renter til staten for å bygge et halvt sykehus til. Pengene til renter er de samme pengene som kunne gått til å lønne sykepleiere eller å kjøpe inn mer bandasje.

At sykehusdrift skal følge vanlige markedsprinsipper er vanskelig å forstå. Det er jo forskjell på å hjelpe folk med kreften og å produsere tannkoster eller batterier.

De 500 millionene burde gå til Dispril, plaster og sykepleiere, ikke til renter, sant?

Bare ... bare ... ahhhh ... bare fiks det!

Pengegaloppen

Vi bruker ekstremt mye penger på helse i dette landet. 300–400 milliarder offentlige kroner går rett i helsesekken. Vi kunne trolig lagt på en null til, og det ville fremdeles vært inngrodde tånegler i kø, avlyste røntgenundersøkelser og litt for trange parkeringshus. Det finnes et ganske godt universalargument om at alle ikke kan få alt de spør om hele tiden. Hvis SUS får ørten milliarder, da skal jo rikshospitalene i Førde, på Røros, Finnsnes, Gvarv, Fogn og Høle også ha. Vi kan bruke opp hele oljefondet på tre kvarter hvis alle skal få.

Vår tids største pedagogiske utfordring er å forklare at staten Norge har tusen billioner fillioner kroner i banken, men vi må bygge sykehus i etapper.

Til og med når det kommer til helsa vår må pengene styres. Vi kan ikke ha sorte hull der uendelig mye penger bare pøses inn uten styring. Så rike er vi faktisk ikke. Men ligavel. Vi kan ikke besvare alle spørsmål med «jo, jo, men alt henger sammen med alt». Når vi står med begge beina i et halvt sykehus og roper et halvt hurra fordi helsepengene går til renter ... det er ikke rart at klovnene må inn for å løse opp stemningen.

Sykehus på sykehus

Helt ærlig: Jeg kan en del om det norske helsesystemet, men ikke alt. Jeg er tross alt fra Hommersåk. Men jeg forstår at det aldri vil være penger til absolutt alt. Julaften er én dag i året, ikke alle dager i året. Men i akkurat denne saken tror jeg sykehuset trenger en tur på sykehus for å finne hva som er gale.

Et sykehusstyre bør i all hovedsak drive sykehus, ikke være eiendomsutviklere. Når staten uansett eier sykehuset, hvorfor kan ikke staten bygge sykehuset? Hvorfor er det outsourcet til et styre, som også har ansvar for Dispril, bandasjer og dialyse? Bygging og drift av sykehus virker for meg som to ganske ulike idretter.

Det er fantastisk at vi har et nytt sykehus, men vi kan ikke sende inn klovnene og håpe at de ekte og ganske alvorlige problemene forsvinner. Snorklippingen er gjort, nå må vi gjøre noe med den alarmen.