– Aldeles fremragende

Om bedraget og selvbedraget i nære relasjoner.

«Audition» er den fjerde boka av Katie Kitamura som blir gitt ut på norsk av Pelikanen forlag. Foto: Clayton Cubitt/Pelikanen

Katie Kitamura: Audition. Roman. Oversatt av Bjørn Alex Herrmann. 195 sider. Pelikanen

Den navnløse jeg-fortelleren i Katie Kitamuras (f. 1979) gode roman, «Audition», er en 49-årig skuespillerinne som skal møte den unge, attraktive Xavier til lunsj et sted i New York, må vi gå ut fra, siden det blir opplyst at hun bor i West Village.

I romanens første del jobber hun med å få til en nøkkelscene i et stykke som snart har premiere. Hun vet «nesten ingenting» om Xavier, som under lunsjen gransker henne «inngående, med et begjær som lå altfor tett oppunder overflaten». Det er noe nervøst og famlende ved møtet som får henne til å minnes et restaurantbesøk i Paris sammen med faren, da hun som ungpike fornemmet hvordan omgivelsene nedlatende oppfattet ham som en «sugar daddy».

Lunsjen kan til å begynne med skape et inntrykk av noe liknende, inntil Xavier gjør en bevegelse som hun gjenkjenner som sin egen; en film- eller sceneopptreden, så å si «kopiert uten skam». Dette åpner for et skred av minutiøs selvbevissthet og selvgranskning. Da også ektemannen Tomas kommer inn i restauranten, selv om han har sagt han skal være hjemme, er scenen og besetningen satt i det som tilsynelatende er en banal utroskapsaffære.

Så enkelt er det likevel ikke i denne kløktig konstruerte, fascinerende, forførende og på mange måter forvirrende og foruroligende romanen, som er overbevisende oversatt av Bjørn Alex Herrmann og kanskje best kan beskrives som et psykologisk, på grensen til rystende, familiedrama, der det store spørsmålet er: Hvem er vi egentlig for hverandre?

Tittelen «Audition» spiller på mer enn teaterprøver. Vi er også «på prøve» og går inn og ut av roller i det virkelige liv, og det er kanskje ikke så rart at tankene underveis går til Meredith Brooks` nittitallsslager «Bitch» med tekstlinjen «I ́m a bitch, I`m a lover, I`m a child, I`m a mother, I`m a sinner, I`m a saint».

Romanen har to hoveddeler som dels speiler, dels motsier hverandre, slik også personene speiler hverandre i språk og handling. Jeg er usikker på om de to delene skal leses i sammenheng eller som alternative fortellinger. Men i begge tilfeller dreier det seg om en illusjon, en realitet eller virkelighetsversjon som gjør livet levelig.

I romanens første del påstår Xavier å være jeg-fortellerens bortadopterte sønn, i andre del er han (eller han går inn i rollen som) denne sønnen. I første del er jeg-fortelleren serieutro etter en spontanabort, og ektemannen Tomas venter tålmodig på henne hver gang, men i andre del er det han som er utro, og hun ser noe annet i ham enn den forventede serviliteten, nemlig «en stjålen, skammelig forslukenhet» i en ung kvinne.

I første del er Tomas en flott mann, i andre del har han fått noe subbende over seg. I første del sliter jeg-fortelleren med å få til nøkkelscenen, i andre del har hun knekt koden og stykket har blitt en suksess: «Den scenen som hadde plaget meg så inderlig, var blitt scenen jeg gledet meg mest til». Scenen verken forklares eller utbroderes, men er selve forvandlingsøyeblikket, kjernen og broen mellom stykkets – og romanens – første og andre del.

Alt i denne boken har sin plass og funksjon. Det er bestemte grunner til at jeg-fortelleren er skuespiller og at teateret og nøkkelscenen i stykket hun spiller i har en så sentral plass, på en måte som resonnerer med både Ibsens «Vildanden» (livsløgnen) og Shakespeares «As You Like It» (All the world`s a stage). Hovedpersonens nesten nevrotiske selvbevissthet og kammerspillets intensitet og nerve, gir leseren en følelse av å befinne seg i en black box, tett på skuespillerne og handlingen, som en observatør i rommet.

Når så illusjonen til slutt brytes, scenen avsløres som tom og personene avkles som hule, går alt i oppløsning, med uhyggelige, til dels katastrofale følger. Kitamura skildrer mesterlig det pinlige og potente i oppløsningen, og knuser på subtilt og språklig suverent vis alle speil og illusjoner. Og den monologen Xavier mot slutten viser seg å ha skrevet, er kanskje den monologen vi nettopp har lest. Det er aldeles fremragende.