Alexandra (18) følte seg ekkel: – Jeg skulle aldri gå i skjørt

Det lange håret hennes danser rundt skuldrene, der hun kikker forelsket bort på kjæresten.

Maskaraen sitter perfekt.

Antrekket består av marineblå genser over en stripete skjorte og kanskje det viktigste: Et kort skjørt.

Det er nemlig alt annet enn en selvfølge at 18-årige Alexandra Bendiksen Larsen våger å vise beina.

– Jeg turte ikke gå med shorts eller skjørt ute på gaten, minnes tenåringen, som om hun snakker om et tidligere liv.

Nå sprudler hun av livslyst og optimisme. I august skal hun representere Norge i VM.

Men bak smilet ligger alvoret som kommer fra en vanskelig barndom og en kaotisk ungdomstid.

«Noe som er litt annerledes»

Allerede på ultralyden kunne de se at noe var galt. Beina kom ikke skikkelig frem. Hvor alvorlig det var, visste ingen.

– Mamma sa at hun syntes det var veldig skummelt først. Men hun gledet seg til jeg skulle komme til verden, forteller Larsen.

Etter fødselen ble det tøft. Familien ventet i det lengste på svar fra spesialister i Tyskland. Til slutt måtte de innse at beina ikke kunne reddes.

Valget stod mellom rullestol resten av livet eller amputering. Alexandra var to år da foreldrene valgte det siste.

I dag er hun glad for foreldrenes valg, men i ettertid har 18-åringen skjønt at denne tiden var tøff for dem.

Selv om hun manglet én finger og to ben, var hun nesten seks år før hun ble bevisst sitt eget handikap.

– Jeg husker en gang jeg skulle på tur med farfar, Vi kjørte med hestevogn. Jeg tok på meg et par hansker, og da innså jeg at jeg manglet en finger for første gang. Og det var liksom: «Oi, ok, her er det noe som er litt annerledes.»

– Jeg hadde ikke lyst til å være der

Amputasjon av begge beina til tross, Alexandra var aktiv, og bare tre år gammel begynte hun på turn.

– Jeg har alltid turnet: På rehabiliteringer, på båten, ute i gaten. Overalt. Så jeg har alltid vært veldig glad i turn.

Kroppsbeherskelsen gjorde Alexandra til et naturtalent.

– Det var deilig å kunne holde på med turn, for det ga meg en påminnelse om at kroppen min faktisk funket.

Men turningen ble likevel ikke en udelt positiv opplevelse.

Hun forteller om et møte med både kroppspress og utseendefokus som gjorde at hun følte seg utenfor.

– Det ble litt sånn: «OK, du hører jo ikke til her».

Alexandra snakker varmt om venninnegjengen i klubben, men av andre fikk hun høre at hun heller burde trene med utøvere med psykisk utviklingshemning.

– Det var litt sånn; «Hvorfor trener ikke du ikke med special-teamet?» Jeg er ikke funksjonsfrisk, men jeg hører ikke til der heller.

Hun husker sin første større konkurranse uten den faste turngjengen. Det var en ekkel følelse å kjenne på at hun var annerledes enn de andre.

– Jeg hadde ikke lyst til å være der. Og på den tiden turte jo ikke jeg å gå i skjørt eller shorts ute på gaten, så det var skummelt å skulle vise at jeg faktisk er amputert.

Likevel slo hun de funksjonsfriske og vant hele konkurransen.

– Hva var styrkene dine i turn?

– Det var vel det at jeg hadde kroppskontroll. Jeg kjente kroppen min veldig, veldig godt, og jeg visste hvordan jeg skulle få til ting på en annen måte, men likevel samme måte som de andre. Hvis det gir mening?

Trøblete ungdomstid

Møtet med kroppspress, følelsen av utenforskap og et forsøk på hemmelighold av amputasjon ble starten på en trøblete ungdomstid.

Hun beskriver seg selv som en ungdom med mye humørsvingninger, ofte i opposisjon hjemme.

Alexandra tenker tilbake.

– Jeg tror jeg prøvde å overkompensere for noe. Det å være annerledes, det hadde vært vanskelig for de fleste.

Hun understreker at hun har et godt forhold til moren sin i dag, men tidlig i tenårene søkte hun oppmerksomhet ved blant annet å stikke av hjemmefra.

Da hun var 16 år skjedde noe som snudde tilværelsen på hodet.

– Det var en dag jeg var ute på kjøpesenteret med en venninne, og så bare plutselig låste kneet mitt seg.

Alexandra og venninnen kjørte i all hast til legevakten for å ta røntgenbilder. Beskjeden hun fikk var nedslående; Turntreningen hadde blitt altfor belastende på det eneste kneet hun hadde.

En omfattende operasjonen måtte gjennomføres, og turnkarrieren fikk en brå slutt.

– Det var helt ubeskrivelig

Samtidig som hun flyttet på hybel alene, 16 år gammel, førte kneskaden til mange komplikasjoner og sykehusopphold.

– Jeg fikk mange infeksjoner, jeg var ut og inn av rehabilitering i nesten to år. Og da var jeg veldig sliten. Jeg kunne ligge på antibiotika 23 timer i døgnet.

Under en rehabiliteringsøkt kom ortopediingeniøren hennes med en oppfordring. Han ba henne prøve kjelkehockey. Han er selv på landslaget.

Det var ikke første gang han forsøkte å lokke henne ut på isen, men hun hadde nektet fra hun var 10 år gammel.

Likevel var det noe med «maset» som fikk henne til å gi etter.

Opplevelsen av å komme inn på trening første gang glemmer hun aldri.

– Det var helt ubeskrivelig. Det var en enorm lettelse. Det var som at jeg hadde kjent dem i flere år, bare den ene kvelden. Det var kjempefint.

Alexandra hadde med ett både et trygt miljø, venner og mestring, og hun mener at det å være dobbelt-amputert, nesten er et perfekt handikap til parahockey.

– Fordi man har en mindre kjelke. Da blir det lettere å kontrollere og svinge, forklarer hun.

Fra å føle seg annerledes og utenfor, følte Alexandra plutselig at hun var som skapt for det hun holdt på med.

Fra «ekkel» til stolt

Nå har hun flyttet til Oslo for å satse på idretten og kjærligheten. Hun møtte kjæresten i parahockeymiljøet, han spiller på herrelandslaget og de trener sammen hver dag.

– Hun er modig. Det å flytte som 18-åring over halve landet og bo her alene og trene med landslag og hjemmeskole. Det er imponerende. Så jeg tror hun har en veldig lys fremtid, smiler kjæresten, Andreas Sundt, litt beskjedent.

Alexandra smiler også, for nå er livet er bra. Det er en glad og åpen ung kvinne som møter NRK med modenhet og trygghet.

– Jeg skulle aldri sitte i rullestol. Jeg skulle aldri vise frem hånden min. Jeg skulle aldri gå i skjørt. Men nå viser jeg frem handikapet med stolthet, sier hun.

Hun er tydelig på at det er først nå, i den trange ettromsleiligheten, omgitt av Ikea-poser, rullestol og minikjøkken, at hun kjenner på livslykken. At livet faktisk kan være innmari bra.

– Jeg var veldig redd for at jeg ble sett på som ekkel hvis folk fant ut at jeg manglet en finger eller to bein. Så det var veldig deilig å slippe det. Og bære det litt mer med stolthet. Hadde det ikke vært for hockeyen, hadde ikke jeg vært her nå.

Alexandra vet bedre enn de fleste at gode tider kommer og går, og at lykken er skjør. Hun ønsker seg familie selv etter hvert.

– Vi er litt usikre på om det jeg har, er arvelig. Vi har ikke fått testet det ennå, men jeg kommer nok til å teste det en annen gang. For å se om jeg kan arve det videre, eller om det er bare tilfeldig.

For første gang er hun optimistisk, ser fremover og tenker på alt livet kan by på. Og i disse dager entrer hun isen med norsk flagg på brystet under et historisk VM for kvinner i Slovakia.

Alt er så bra nå at det nesten er litt skremmende.

– Man blir litt redd, for det er litt sånn «er dette for godt til å være sant? Når ryker det, liksom?».