Alle kan slappe litt mer av

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland (21) kaller det «en syk kultur», den norske, der vi sender ettåringer i barnehagen. Det ville hun aldri ha gjort selv, sier hun til VG.

De norske verdiene er altså ikke noe hun helhjertet omfavner.

For nordmenn flest sender ettåringene sine i barnehage.

Ungene klarer seg stort sett.

Det gjør de også om de ikke går i barnehage når de er ett.

Hovland kan dette med å melde skarpt om saker som angår folk flest. Tidligere har hun sagt nei til abort også etter voldtekt og ment at likestillingen har gått for langt.

Da tar det som oftest fyr i partyteltet, enten det er eldre feminister som kommer bærende med jerrykannen, eller unge AUF-ere.

Det meste tyder på at Hovland mener det hun sier. Og det er vel greit. Det finnes flere samfunnsdebattanter med lignende syn. Det er skrevet bøker og kronikker om hva som er riktig tid for barnehagestart.

Forskjellen er ordbruken. Vanligvis føres debatten i et litt annet toneleie, uten at noen klikker.

For å kalle den norske kulturen syk, det er vel å ta i?

Likevel:

I andre land og kulturer ville nok mange vært forskrekket. Det kommer an på hva man er vant til.

Skandinavia har ekstremt rause foreldrepermisjonsordninger, og det fører til masse tid med ungen før barnehagestart som for mange blir rundt ettårsdagen.

Å være bare ett år synes nok likevel både polakker, spanjoler og franskmenn, som har dårligere ordninger, er tidlig.

Kanskje synes også en del norske foreldre det. For det er nok mang en mor og far som har beinet ut av barnehagen med svart samvittighet på vei til sine åpne kontorlandskap for å jobbe videre med bærekraftskriterier i nybygg.

Alle foreldre har sin barnehagestart-fortelling.

Gråt ungen kun til du var ute av døra, før han satte i gang med ingeniørkunst i Duplo? Eller måtte ettåringen få med seg sin egen vogn inn i barnehagen for å ha noe kjent å klynge seg til?

Empatisk innstilte barnehageansatte har fortalt mange foreldre ting som: «De slutter å gråte straks du er ute av syne. Tilpasningen vil ta enda lenger tid om du venter.»

Det er for å lette på samvittigheten.

Men Hovland virvler derimot opp den dårlige samvittigheten.

Heller enn en syk kultur kan man også snakke om en sykt bra, norsk kultur.

I gamle dager ble småbarnsmødre som jobbet, nedsettende kalt «ravnemødre» eller «karrierekvinner».

Politiske endringer har på få tiår fjernet skjellsordene. Skikk og bruk rundt familielivet er forandret.

Vi har et helt annerledes hverdagsliv enn da bestemor var ung. Det som før var upassende, er i dag blitt normen.

Idealet er både fulltidsjobb og foreldre som er til stede.

Da norske kvinner i stort monn var husmødre, ble familiene hardt straffet på skatten dersom kvinnene jobbet etter at de giftet seg. På mange arbeidsplasser var det vanlig å si opp kvinner når de giftet seg.

Norske husmødre brukte mindre tid sammen med barna sine enn dagens foreldre.

Kvinnene hadde så mye annet de måtte gjøre, som å vaske klær, safte, sylte og sy klær til en hel familie. Mennene var på jobb.

En ting foreldre i gamle dager nok var bedre på, var å la ungene holde på uten at de fulgte med. Ungene lekte friere og ble mer robuste. Bakdelen var at flere sloss, druknet og havnet i ulykker.

For å svare Hovland er det fristende å moralisere tilbake og si: «Slapp av!»

Lite tyder på at det er et farlig sosialt eksperiment å starte i barnehagen når man er ett år.

Det går stort sett bra.

Det som faktisk kan gå dårlig, er for mor eller far å stå utenfor arbeidslivet i årevis.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.