Anonym retting er alt annet enn rettferdig vurdering

I en NRK-sak uttaler elevrådsleder på Søgne videregående skole at «Uansett om de vet det eller ikke, så tror jeg noen lærere forskjellsbehandler elever.»

Det er selvsagt sant at vi forskjellsbehandler, eller det vi gjerne kaller «tilpasset opplæring», men ikke pga. kjemi, hvem vi liker eller på grunn av forhåndsdømming. I samfunnsdebatten har det vært et spesielt tydelig poeng at guttene er tapere i karakterjaget.

I løpet av mine 16 år som lærer har jeg aldri satt meg ned med en tekst, sett et guttenavn øverst og tenkt: «Dette kommer neppe til å gå bra.» Jeg vurderer teksten jeg har foran meg – ikke eleven bak. Det er innholdet og endringen fra forrige produkt, ikke hvem som har skrevet den, som avgjør.

Dette høres kanskje ikke ut som et motargument mot anonym retting, men det er faktisk det. Innholdet hver enkelt elev produserer, er et samarbeid mellom elev og lærer. Vi jobber sammen for å få fram en positiv læringskurve.

Vi vurderer elevenes utvikling. En prøve og en vurdering bør ikke vurderes som et sluttprodukt. Her handler det om å se kompetanse og læringsprogresjon, ikke bare et øyeblikksbilde.

Utdanningsdirektoratet har de siste årene tydeliggjort at standpunktkarakteren skal være noe annet enn en eksamenskarakter. Det er en av de viktigste endringene i vurderingspraksis i videregående skole.

Jeg skal ikke sette den karakteren eleven mest sannsynlig ville fått på eksamen, men den karakteren som gjenspeiler utvikling etter veiledning, øving og faglig vekst, fra den ene teksten til den neste, fra den ene prøven til den neste.

Det er et paradoks at det er på de «store» prøvene ordningen innføres, da det er på de «større» vurderingene elevene skal utvikle «utholdenhet i større arbeider, enten det gjelder lesing av lengre tekster eller utforsking med faglige problemstillinger.

Læreren og elevene skal være i dialog om utviklingen elevene viser i norsk muntlig og skriftlig hovedmål og sidemål.». Jeg stiller meg undrende til hvordan jeg og mine kolleger nå skal gjennomføre dette arbeidet etter læreplanens beskrivelse av underveisvurdering.

Så tilbake til disse gutta. Får de dårligere karakterer på grunn av kjønnet sitt? Skal vi tro at mørke stemmer, store føtter og bredere skuldre betyr svakere tekstkompetanse? Det handler aldri om hvem som har skrevet teksten – det handler om hva eleven har produsert, og hvordan han har utviklet seg gjennom samarbeid og veiledning. Hvis vi fjerner den konteksten, vil karakterene gå ned, ikke opp.

Progresjon og individuell oppfølging er kjernen i læring, særlig når det gjelder skriftlige arbeider. Elever må få vite hva de mestrer, hva de har forbedret, og hva de kan jobbe videre med. Hvis vi lærere skal vurdere anonymt, mister vi muligheten til å se denne utviklingen.

Vi vurderer da teksten som om det var en eksamenssituasjon, og blir ubevisst strengere. Det individuelle forsvinner, og vi risikerer å gi en karakter som ikke speiler elevens faktiske faglige framgang. Det er jeg som elevens lærer som har sett utviklingen og stoltheten i arbeidet. Det er også jeg som kan gi skryt og anerkjennelse. Å stemple slike vurderinger med en eksamenskarakter er det siste vi bør gjøre.