Åpner opp om bipolar lidelse – husker ikke NRK-intervju

– Jeg har bipolar lidelse type 2, som det heter. Fra jeg var 19 år har jeg hatt dype daler og store utfordringer med psykisk helse.

Ordene kommer fra munnen til Rasmus Windingstad.

31-åringen har kjørt alpint på det norske landslaget i 12 år. Han har 108 verdenscupstarter, én verdenscupseier og totalt fire pallplasser. Han har også OL-bronse i lagkonkurransen i Beijing.

25. august i år la han alpinskiene på hylla for godt. Deretter bestemte han seg for å åpne opp om det han selv kaller «sykdommen sin».

– Jeg fikk diagnosen for litt over to år siden, forteller han til NRK.

Når han er «frisk», synes han det er rart å tenke på at han er en helt annen person når han går inn i depresjonene.

– Alt av logikk og fornuft forsvinner ut vinduet, og man sitter igjen med negativitet og tanker som ikke hører hjemme hos noen, sier han.

Windingstad beskriver veien inn i depresjonen som en spiral. En spiral som alltid ender med noe negativt.

Første tegn som 19-åring

Windingstad gikk i tredjeklasse på videregående første gang han merket at det var noe som ikke stemte.

– Da forsvant jeg helt inn i mine egne tanker. Jeg ville ikke på ski lenger, og jeg orket ingenting. Så dro vi til legen, og jeg fikk påvist at jeg hadde hatt kyssesyken. Så det ble på en måte kyssesyken som ble forklaringen den gang, forteller han.

I dag er 31-åringen overbevist om at det var første gang han gikk inn i en depresjon, som følge av bipolar lidelse.

– Fordelen med denne sykdommen er at når jeg først er tilbake til meg selv, har jeg uendelig med energi og gjennomføringskraft. Jeg tok ett helt skoleår på tre måneder, med gode karakterer, sier han.

Den tidligere toppalpinisten forteller at depresjonene har kommet én til to ganger hvert år.

Etter at han fikk diagnosen i mai 2023, ble det enklere å åpne opp til de nærmeste, slik at de bedre kunne tolke hans sinnsstemning.

– Det er noen tegn på når jeg ikke har det bra. Jeg har ekstremt vanskelig for å føre en samtale, tar mange pauser og tenker mye. Det jeg sier gir ikke så mye mening og har ikke noen sammenheng, sier Windingstad.

Han forteller også at de gangene han burde ha lagt seg klokken 22 på kvelden, men heller har ventet til klokken 3 på natta.

– Du er så destruktiv i tankene, men du er klar over hva som er sunt og bra. Så du gjør det motsatte. For å ødelegge mer for deg selv.

Husker ikke NRK-intervju

Sist han var i en depresjon, var i februar, mars og april i år. Da var timeplanen hektisk med både verdenscup i Kvitfjell og Hafjell, samt NM på Oppdal.

– Husker du at jeg intervjuet deg, spør NRKs journalist.

– Nei, sier Windingstad kontant.

– Hafjell har jeg nesten ingen minner fra, og jeg kan ikke huske å ha pratet med deg. Det har jeg ingen minner om, fortsetter han.

Noen uker senere, under NM på Oppdal, var han så langt nede at han valgte å reise hjem før mesterskapet var over.

– Jeg hadde det ikke noe bra. Jeg hadde vært i en dyp depresjon siden midten av februar, sier Windingstad og fortsetter:

– Jeg var overbevist om at det var en større risiko å kjøre enn å dra hjem. Altså en skaderisiko på en måte – og frykt. Ting som ikke hører hjemme i hodet til en som skal prestere.

Disse kjente personene har også bipolar lidelse

– Forfalsket godt humør

Windingstad forteller at han er «normal» 80 prosent av tiden. Da er livet som for de fleste, forteller han. Man har vanlige oppturer, nedturer, noen dager er kjipe, andre dager er man kongen på haugen.

Men 20 prosent av tiden kan være et rent helvete. Som den dagen da han kom på tredjeplass i et verdenscuprenn i storslalåm i Palisades Tahoe i USA i februar 2023.

– Da var jeg skikkelig på kjøret. Folk får tolke det som de vil, men da var jeg på det jeg vil kalle bunnpunktet, altså der man har tanker som ikke hører hjemme i mennesker, forteller han.

– Jeg måtte forfalske et godt humør etter tredjeplassen. Det at jeg i det hele tatt klarte å stille til start i det rennet ...

Han tar en lengre pause.

– Jeg ville egentlig bare vekk fra situasjonen, så det ble et heftig spill for galleriet. På kvelden dro jeg ut sammen med noen av gutta for å feire, men jeg drakk egentlig for å glemme. Noen perioder er tøffe, altså, fortsetter han.

I flere måneder etter rennet tenkte han irrasjonelt, og var helt sikker på at han kom til å miste pallplassen fra storslalåmrennet.

– Jeg tenkte at det på en eller annen måte kom til å skje noe som gjorde at jeg ble fratatt tredjeplassen. Det er et eller annet jeg har gjort feil. Jeg følte ikke at jeg fortjente det i det hele tatt.

Han innrømmer at han i denne perioden – og ved andre anledninger – har hatt tanker om å gjøre slutt på livet.

– Ja. Jeg har vært der, ja. Jeg har ikke vært der ofte, så det er jo åpenbart noen daler som er dypere enn andre. Men jeg har vært der, forteller han.

– Verden er et deprimerende sted og et jævlig bra sted, og alt imellom.

Blir en annen person

I dag bor han på Økern i Oslo. På spørsmål om hvordan han selv tror det er å være tett på ham, svarer Windingstad:

– En utfordring. Sannsynligvis. I hvert fall i de periodene, sier han og legger til:

– Jeg mister på en måte evnen til takknemlighet, for eksempel. Også det å se de andre, eller den andre jeg bor med. I de fasene er det ikke lett å være nær meg.

FAMILIESTØTTE: Far Bård, mor Lena og bror Tobias Windingstad har vært viktige støttespillere for Rasmus gjennom årene.

Privat

Han sier at han er ekstremt takknemlig for alle som har stilt opp for ham når han er dårlig.

– Jeg blir jo to forskjellige personer. Han jeg blir er jo ikke til å kjenne igjen, sier Windingstad.

Han tror foreldrene har hatt det tøft gjennom årenes løp, men understreker at de alltid har stilt opp.

Hjernemekanismer svekkes

Zhanna Kan er overlege ved Søndre Oslo distriktspsykiatrisk senter. Hun sier det ikke er uvanlig slik Windingstad beskriver sin hverdag.

– Det er ganske klassisk det Rasmus opplever. Når man er deprimert, er tankene ofte bundet til negative tanker eller grubling. Man får ganske negativt syn på seg selv, på de andre og verden rundt.

– Både synet de har på seg selv og andre, men når depresjon er over, kan de forandre syn på verden igjen til det mer nøytrale eller positive, sier Kan.

Hun har jobbet med personer med bipolar lidelse over mange år, og forteller at det skjer noe i hjernen til de som får depresjoner.

– Når man er deprimert, svekkes flere hjernemekanismer som vanligvis hjelper oss å lagre, organisere og hente fram minner. Hvis vi ikke er så oppmerksom på det som skjer i – og rundt oss, så husker vi det faktisk ikke, eller husker veldig dårlig, sier Kan og legger til:

– Det som er interessant, er at når vi blir friske fra depresjonen, så kommer de kognitive evnene gradvis tilbake.

Lys i tunnelen

Etter at Windingstad fikk diagnosen har han fått verktøy og medisiner som holder ham mer stabil.

– Nå har jeg både hjelp og kunnskap som gjør at jeg velger å prøve å ta de rette valgene, selv når jeg har det dårlig, sier 31-åringen og legger til:

– Viktigst av alt er at alle rundt meg også kan hjelpe meg til å se tegn tidlig, både når jeg er i tidlig fase av en depresjon, men også når det ser ut til at jeg er høy eller hypoman.

Han har også en fast psykiater han kan ringe hvis det er noe han trenger.

– Alt dette gjør at livet mitt, på generell basis, har vært utrolig mye bedre etter at jeg fikk diagnosen, sier han.

Windingstad oppfordrer andre til å ta kontakt med en lege hvis man er i tvil om man har bipolar lidelse eller ikke.

Han er opptatt av å vise at man kan få til mye i livet selv om man har utfordringer.

– Jeg har jo fått til ganske mye. Jeg – og mange andre – er et bevis på at stigmaet rundt bipolar og psykisk sykdom ikke trenger og burde være at vi ikke har gjennomføringskraft eller mulighet til å være i jobb, sier Windingstad.