Årene som endret Storbritannia

2 hours ago 1

Er det lov å si at det er nok nå?

Jeg sender dette brevet fra Downing Street. For nå står jeg her igjen.

Herfra har jeg sett åtte statsministre enten komme eller gå siden jeg ble korrespondent i Storbritannia første gang. Nå er jeg i ferd med å ta imot den femte statsministeren bare i denne andre korrespondentperioden, som nå går ubønnhørlig mot slutten.

Jeg lurer jo på om det går samme vei med dette forente øyriket jeg er så glad i. Mot slutten, altså.

Reporter med munnbind på vei gjennom passkontrollen

I dette siste korrespondentbrevet mitt vil jeg gjøre som geitekillingen til Alf Prøysen, og telle helt til ti. Han begynte med å kikke på sitt eget speilbilde.

«En», sa geitekillingen.

Jeg gjør det samme, og teller meg selv først. Parlamentsvalget i 2010 var den første jobben jeg gjorde som korrespondent. Det var rett etter finanskrisen. Britene var hardt rammet. Etter 13 år med Labour i regjering, måtte Gordon Brown ta sin hatt og gå av som statsminister.

«Skal jeg telle deg også?»

Gordon Brown er nummer to.

Nummer tre i min fortelling er David Cameron – statsministeren som innførte så kraftige offentlige sparetiltak at britene sliter med konsekvensene fortsatt. Sparepolitikken får skylda for en utarming av helsevesenet, forsvaret, rettsvesenet, skolebygg, fengsler og mer til. Men tilstanden kom ikke til syne før etter at også Cameron gikk av.

Det gjorde han etter at han hadde spent bein på seg selv ved å utlyse en folkeavstemning om EU. For nøyaktig ti år siden denne uka tapte han den, og så ingen annen utvei enn å trekke seg.

Brexit kom fordi Camerons konservative parti var truet at en viss Nigel Farage, som også skal få et tall i denne historien, men ikke ennå. Den gang var han leder av det innvandringsskeptiske uavhengighetspartiet UKIP. Britene syntes allerede da at det var for mange innvandrere i landet, og stemte seg ut av EU for å få tallet ned. Lite visste de om at nummer fem i min rekke skulle tredoble den. Men nå forskutterer jeg.

«Jeg er en, Brown er to, Cameron er tre – og Theresa May er fire», sa korrespondenten.

Sommeren 2016 var litt mindre varm i Storbritannia enn sommeren i år har vært til nå. Men like politisk heit. Jeg var tilbake i Downing Street som ferievikar, og tok imot britenes andre kvinnelige statsminister. Theresa May varte til det ble klart at hun ikke fikk flertall for en brexitavtale i Underhuset.

Så var sirkuset i gang. I 2019 satte britenes største klovn seg i førersetet. Boris Johnson overtok i Downing Street, utlyste nyvalg og vant med et brak.

Jeg dekket valget fra et glemt sted bak den såkalte røde muren nordøst i landet, der det politiske jordskjelvet rammet aller hardest i kulda før jul det året. Den ene Labour-bastionen etter den andre i tidligere industrisamfunn som dette stemte konservativt for aller første gang.

«Min far hadde snudd seg i grava», sa sønnen av en gruvearbeider til meg, etter å ha stemt på Boris Johnson.

Delt TV-skjerm med reporter og Downing Street

Brexit ble gjennomført og helsearbeiderne fra EU forlot landet. Så kom pandemien, jeg kom tilbake til London og tok fatt på min andre korrespondentperiode, butikkhyller og bensinpumper gikk tomme og Boris Johnson åpnet grensene for innvandrere fra utenfor EU. Alt dette før krigen i Ukraina brøt ut og prisnivået skjøt i taket.

Folk hadde ikke lenger råd til å betale regningene sine. Lønningene hadde ikke økt siden sparetiltakene til Cameron, og hvert pund ble stadig mindre verdt. Jeg intervjuet den ene gråtende briten etter den andre, mens arbeidere streiket i alle sektorer.

Da klovnens nese ble lengre og lengre, og Boris Johnsons løgner om regjeringens brudd på egne pandemiregler ble avslørt, var det duket for nummer seks.

Liz Truss ble en kortvarig affære, og vi dveler ikke ved henne. Men i løpet av de 49 dagene hun hadde i Downing Street, døde britenes dronning gjennom 70 år, Elizabeth den annen. Landet var i sorg. En merkelig stillhet senket seg over politikk og folk, som for en gangs skyld hadde noe å samles rundt. Nasjonens mor, bestemor og oldemor gikk ut av denne verden.

Todelt selfie av korrespondent Gry Blekastad Almås og Liz Truss som både kommer og går som statsminister i løpet av få uker.

Med en ny monark på plass, kan vi telle til sju: Velkommen til Downing Street Rishi Sunak. Det tok ham halvannet år før han sto dyvåt i regnet utenfor nummer ti og annonserte nyvalg. Endelig skulle det britiske folk få velge en statsminister igjen, ikke bare stå og se på interne bytter.

Vi er kommet til juli 2024. Mannen som ble beskrevet som usigelig kjedelig, grå og klønete er min nummer åtte. Mot alle odds vant han en overlegen valgseier. Folk var lei av 14 år med kaos i Det konservative partiet, nå skulle Keir Starmer og Labour sørge for ro og stabilitet. Ha-ha-ha.

Nå, knappe to år senere, har også den tidligere riksadvokaten kapitulert. Alle peker på «kongen av Nord-England», Andy Burnham, som den neste beboeren her i Downing Street nummer 10. Han blir min nummer ni. Hvis ingen motkandidater melder seg, rekker jeg trolig å innsette ham også før jeg forlater min post i slutten av juli.

Men tiern gjenstår. For hvem vinner når britiske velgere igjen får bestemme hvem som inntar denne gatestubben? Kan en Andy Burnham, eller noen andre, for den saks skyld, slå det høyrepopulistiske Reform UK, ledet av Nigel Farage, ved neste parlamentsvalg?

En for meg, to for Brown, tre for Cameron, fire for May, fem for Johnson, seks for Truss, sju for Sunak, åtte for Starmer, ni for Burnham (?) og ti: Jeg gir altså den til Nigel Farage.

«Å, nå telte hun deg også!»

Men der flokken til Prøysen til slutt ropte «hurra for geitekillingen» og gikk samlet i land på den andre siden av elva, går det britiske folk i veldig ulike retninger. Jeg tror vi kan se langt etter et samlet «hurra» for noen britisk statsminister i nærmeste fremtid. Det er et splittet land jeg snart forlater.

Men var dette forente kongeriket noen gang samlet?

Her er alle korrespondentbrevene fra Gry Blekastad Almås' andre korrespondentperiode: