Arianas ADHD-bingo

Det starter i dag.

Ariana gjør seg klar for dagen på samme måte som vanlig, men det er ikke skolen hun skal på.

Hun skal utredes.

Masse tester og lange prater med leger og psykologer, som til slutt skal slå fast om hun får diagnosen som noen kaller en epidemi: ADHD.

Men der hun står midt i tannpussen er hun egentlig mest opptatt av at hun snart begynner på videregående skole. Det gjør henne redd.

Bryr seg ikke om ADHD

Ariana er langt unna sånn som barn med ADHD brukte å være i gamle dager.

Hun skriker ikke etter oppmerksomhet, henger ikke i taklampa og har aldri hatt tennene i tapetet.

Ingen har noen gang kalt Ariana hyper engang.

Hun klarer helt fint å sitte stille, elsker å sove eller bare kose med katten sin i timevis.

Hun ser på deg med et selvsikkert blikk, hører etter når du snakker og svarer rolig og fokusert.

Hun er lett å forholde seg til og har masse på plass i livet, men ikke alt.

Hun faller fort ut av samtalen. Blir fjern i blikket. Også er det vanskelig å få ting gjort. Særlig på skolen.

Derfor vil hun ha hjelp, og kanskje kan en ADHD-diagnose være svaret på det hun sliter med?

– I stedet for å tenke at det er tusen ting galt med meg, og at jeg er en dårlig person, så kan det bare være ADHD som er grunnen til alle tingene som har med meg å gjøre.

Hun har ingen anelsen om at det skal ta nesten ett år før hun får svaret på om hun får diagnosen. Nok tid til at livet til 15-åringen kommer til å forandre seg totalt.

Ariana synes ikke diagnosen i seg selv er noe stas, og vet ikke nok om det. Hun bryr seg ikke om ADHD egentlig, og er usikker på det der med medisiner.

Men flere hun kjenner har fått diagnosen. Da blir det fort en ADHD-diagnosen som er svaret på utfordringene hennes.

– Jeg merker jo at jeg har kjørt meg litt inn i det sporet. Men det viktigste er å få en forklaring på hvorfor noen ting er så vanskelig for meg. Men jeg kan ikke si om jeg har det egentlig.

ADHD er ingen sykdom

Om Ariana «egentlig» har ADHD er ikke så lett å være 100 % sikker på.

Det finnes ingen objektive biologiske spor. Hun kan ikke ta en blodprøve eller spytt-test med to streker og et klart svar på om hun har ADHD, ferdig snakka.

ADHD er «en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet», ifølge Store medisinske leksikon.

Noe mange mennesker kan kjenne igjen i ulike perioder av livet. Det kan være helt normale reaksjoner på at du har opplevd noe vanskelig, som for eksempel mobbing. Eller usikkerhet når du begynner på en ny skole.

En utreder må mene noe om hvor vanskelig Ariana har det, for å kunne avgjøre om hun tilfredsstiller kravene til en ADHD-diagnose.

Derfor vil dette alltid være vanskelig.

Krangles om de i gråsonen

De som utredes kan grovt sett deles inn i tre grupper: Den første er de som helt klart ikke har ADHD, den andre er de som har så tydelige symptomer at det er stor enighet om at ADHD-diagnosen er riktig.

Det vanskelige er hvordan fagfolk vurderer den tredje gruppen: De som er i gråsonen. Der det ikke er helt tydelig om de har nok symptomer til å få diagnosen.

Men det er den økende tendensen til å gi diagnosen til denne gruppen som gjør at ADHD-tallene skyter i været.

Om denne utviklingen er bra debatteres blant fagfolk.

Faksimile: Aftenposten / Dagbladet/VG

Faksimile: Aftenposten / Dagbladet/VG

Noen mener økningen betyr at flere får hjelp.

Andre mener vi sykeliggjør helt vanlige problemer og de som ikke passer inn i et stadig mer krevende samfunn.

Psykiater Allen Frances har i mange år vært en internasjonal gigant på feltet, og sentral i utformingen av kravene for å få diagnosen. Han har brukt de siste ti årene på å si: Unnskyld, det gikk for langt!

Nå advarer han mot en medikalisering og overbehandling av de med diagnosen.

Alt dette bryr ikke Ariana seg om. Selv om hun er en av de i denne gråsonen.

Alt ble feil på ungdomsskolen

Det kommer en konstant strøm av noen som snakker engelsk ut av Arianas baklomme. Humorserien Modern Family spilles på mobilen.

– Jeg liker å ha lyd på i bakgrunnen, det hjelper meg å holde fokus, sånn at jeg ikke begynner å tenke på noe annet.

Allerede i 6. klasse hadde hun perioder som var vanskelig. Generelt «angstete» kaller hun det selv. Men det var da hun startet på ungdomsskolen problemene virkelig begynte.

Vennene begynte i en annen klasse. Skolen ble et skummelt sted. Hun turte ikke bli kjent med nye folk. På toppen av det hele kom pandemien, noe som gjorde det å være med folk enda vanskeligere.

– Tror ikke det hjalp meg å være mindre med folk lissom.

Resultatet var at hun trakk seg tilbake fra alt. Hun ville bare bli usynlig.

Gymtimene var verst, særlig hvis det var umulig å gjemme seg. En dag helt i starten av skoleåret var det stafett. Tanken på å være den alle i den nye klassen skulle se på ble for mye.

Den eneste løsningen hun så i øyeblikket var å sørge for at hun ble skadet så hun ikke kunne delta. Hun ble sendt til helsesøster, noe som løste problemet i øyeblikket.

Men hun kunne jo ikke skade seg hver dag. Da var det bedre å ikke være på skolen i det hele tatt.

En elendig start på det nye ungdomsskolelivet.

Hjelp som fungerte

I rekkehuset var det naturlig nok krise i familien, de krevde møter med skolen, som etter hvert tok grep.

Først fikk hun sitte på skolen uten å måtte være i klasserommet, da var hun i hvert fall ikke bare hjemme. Neste steg var at hun fikk sitte ved døren i klasserommet, der veien var kort ut til tryggheten i gangen.

Og sakte, men sikkert, begynte det å gå bedre. Men fortsatt trengte hun tilpasninger.

Som da hun siste halvår på ungdomsskolen hadde en viktig innlevering i samfunnsfag. Oppgavene ble delt ut og ideene strømmet på, hun skulle skrive om Ecuador, hjemlandet til faren.

Men så stoppet det helt opp. Ingenting ble gjort på flere uker.

– Jeg glemte ikke at jeg måtte gjøre det, jeg tenkte på det hele tiden. Jeg bare gjorde det ikke.

Men skolen var fleksibel. Oppgaven ble til slutt levert, mange uker etter fristen. De visste at dette kunne hun.

I dag står hun igjen med et strålende vitnemål, som et resultat av en familie som har stilt opp og en skole som la til rette.

Men først og fremst på grunn av en enorm innsats fra Ariana, som gjorde at ettermiddagene stort sett gikk med til hvile og søvn.

Sånn er det fortsatt.

Nå er hun redd for at all innsatsen hun har lagt ned skal brukes som et argument mot diagnosen.

– Jeg skjønner ikke at det skal være dårlig for utredingen at det går bra med meg på skolen. Da kan jeg jo bare gjøre det dårlig på alt første halvår.

– Det er teit å måtte være så syk for å komme inn til utredning.

– Du er ikke syk om du har ADHD da, skyter mamma Kristina inn.

Ariana frykter at livet igjen skal spore helt av, før hun får hjelpen hun trenger når hun starter på videregående skole.

Nå håper hun en ADHD-diagnose kan være det som sikrer at det ikke skjer.

– Det er mye enklere å få hjelp hvis du har en ADHD-diagnose å vise til.

Derfor skal hun utredes.

Fortsatt vet Ariana ingenting om all forskingen som viser at resultatet kan påvirkes av faktorer vi vanligvis ikke forbinder med sykdom og diagnoser.

Bursdag øker sannsynligheten for ADHD-diagnose

Begge Arianas foreldre har fullført videregående skole og studert på høyskole eller universitet. Det gjør Arianas sjanse for å få en ADHD-diagnose mye mindre.

Barn av foreldre som ikke har fullført videregående skole har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet for å få ADHD-diagnosen, sammenlignet med barn der minst en av foreldre har en master eller lignende.

Forskere tror ikke utdanningsnivået i seg selv er grunnen, men de ulike sosiale og økonomiske forholdene barna vokser opp under.

– Det er litt sjukt. Jeg tenker at det er litt feil, alle barn skal ha samme odds, sier Ariana.

I tillegg har ingen av Ariana sine foreldre ADHD-diagnosen.

Selv om ingen vet akkurat hvor mange som har ADHD, er det vanlig å anta at det er mellom tre og fem prosent. Men hvis foreldrene har diagnosen forandrer det tallet seg.

• Hvis mor har ADHD får 18 % av døtrene diagnosen, og 30 % av sønnene.
• Hvis far har ADHD får 13 % av døtrene diagnosen, og 22 % av sønnene.
• Hvis både mor og far har ADHD får 25 % av døtrene diagnosen, og 41 % av sønnene.

Hvor mye av dette som kommer av gener eller andre forhold er det stor uenighet om.

At foreldrene har høyere utdanning, og ikke har diagnosen selv, gjør det mindre sannsynlig at Ariana ender opp med ADHD.

Men at Ariana har bursdag 23. oktober øker sjansen for at hun får diagnosen.

For barn født tidlig på året har 59 prosent lavere sannsynlighet for å få en ADHD-diagnose, enn de som er født på slutten av året.

– Ehhh ... Så spesielt. Jeg synes det høres veldig tullete ut, sier Ariana overrasket.

Forskere mener at forklaring kan være at det er vanskelig å skille mellom en ADHD-diagnose og de yngre barnas umodenhet.

Adressen kan være avgjørende

Med dette i bagasjen er Ariana på vei til bussen. Hun skal til legen, som er en del av utredningen.

– Jeg er nervøs for svaret hennes. Jeg vil jo at hun skal si at det er verdt å henvise meg da.

Det gjør det lettere at hun kjenner legen og vet hun er hyggelig, men det er ikke viktig for utfallet av utredningen.

At det er en lege som holder til i Oslo kan ha stor betydning.

Norsk forsking fra 2021 viser at det er store forskjeller mellom fylkene på hvor ofte ADHD-diagnosen blir gitt til unge som Ariana, de som er i gråsonen.

Hadde hun bodd i Nordland, som er det fylket med størst sjanse for å få diagnosen, ville det vært over dobbelt så stor sannsynlighet for å få ADHD-diagnosen.

Og de geografiske forskjellene stopper ikke der, de blir rarere og større.

For akkurat hvilket utredningskontor Ariana går inn døren til, kan være helt avgjørende.

Det er nesten 1000 % forskjell mellom hvor ofte de ulike utredningskontorene gir unge som Ariana en ADHD-diagnose.

Forskerne har lett grundig etter forklaringer, og mener den mest sannsynlige forklaringen er ulike holdninger hos de som setter diagnosen.

Det betyr at det er ti ganger så stor sjanse for å få ADHD hos de utrederne som er mest positive til å gi diagnosen, sammenlignet med de som er mest skeptiske.

Hvem av de som har gjør det mest korrekt, sier forskerne ikke noe om.

Men begge kan ikke ha rett.

Arnstein Mykletun, en av forskerne som har kommet fram til disse tallene, skriver:

«Barna i gråsonen deltar i et stort lotteri hvor bosted avgjør hvorvidt man ender opp med en diagnose eller ikke».

– Det er jo teit. At hvis jeg har de problemene jeg har, så kan jeg gå til tre forskjellige behandlere og kanskje få diagnose hos to av de. Mens den siste er helt sikker på at det ikke er riktig, sier Ariana overrasket.

Og kanskje er det ikke så rart at forskjellene er så store. Diagnosene settes i mange tilfeller på et usikkert grunnlag. Undersøkelser av journalene til barn som hadde fått ADHD-diagnosen, viste at bare halvparten var godt nok dokumentert.

Slutten på Arianas ADHD-bingo

Nesten ett år har gått siden vi møtte Ariana midt i tannpussen på første dag av utredningsprosessen.

Arianas ADHD-bingo er endelig ferdig. I dag får hun svaret.

Det hun fryktet fra starten har skjedd.

Utredningen, som hun håpet bare skulle ta noen få måneder, har tatt mye lengre tid.

Hun har vært gjennom utallige oppgaver, skjemaer og samtaler.

I mellomtiden har hun rukket å bli 16 år. Nesten hele det først året på videregående skole har gått, uten at hun har fått svaret på om hun har diagnosen hun håpet skulle gi henne hjelpen hun trengte.

Men Ariana er strålende fornøyd.

– Jeg har det mye bedre nå.

Skolen har vært gørrkjedelig til tider, det er altfor lite jenter i klassen og hun hadde misforstått noe med fagkombinasjonen som er litt dumt, sier hun med et stort smil. For det har gått superbra.

– Jeg er mye tryggere på meg selv, og er ikke lenger redd for at jeg ikke skal bli kjent med nye folk.

Og det er lett å tro på henne.

For hun, som synes det å reise noen kilometer for å begynne på videregående skole var så skummelt at hun var redd for å ende opp med skolevegring igjen, skal på utveksling til Canada. Alene på internatskole i to år.

– Jeg vet egentlig ikke hvor det er. Jeg kan ingenting om geografi i Canada, sier hun.

Medelevene er totalt ukjente fra hele verden. Og skolen er tydelig på at de ikke gir individuell tilrettelegging.

– Nå har jeg gått ett år på videregående uten tilrettelegging og vet at det går bra.

Og utrederne, som hun beskriver som «to sååå søte damer», har både lyttet og gitt gode råd.

– Det er veldig lite jeg føler jeg ikke har fått sagt. De har et godt grunnlag for å sette diagnosen, og da er det greit. Jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å få ADHD-diagnosen. Og det går helt fint.

Mor, Kristina, retter litt på klærne til Ariana, før de igjen går inn døra til utrederne for å få dommen.

– Du må se ordentlig ut når du skal møte ordentlige folk, spøker hun og ler litt nervøst.

Så går de inn døra. En time senere er de ute igjen.

Det gikk som Ariana trodde. Det er noen ting som kan minne om ADHD, men ikke nok til å få diagnosen.

– Det var ikke 100 % noen diagnose egentlig. Men jeg bryr meg ikke om hva det heter, så lenge jeg får hjelp. Og det føler jeg at jeg får.

Foreldrene, Kristina og Jorge, er heller ikke skuffet. Dette betyr bare at det ikke er ADHD-verktøykassen som skal brukes med Ariana. Nå er det en ny plan, og de får heller hjelpe datteren på andre måter.

– Hun er jo den samme personen. Det at de ikke har satt en ADHD-diagnose betyr ikke noe, sier Jorge.

Det er mange som har sterke meninger om ADHD, men ikke alle har like godt faglig belegg for det de sier. Her er to steder som vet hva de snakker om, og som kan være nyttig hvis du har spørsmål:

https://www.helsedirektoratet.no/tema/adhd

www.adhdnorge.no