Arild Knutsen svarer ikke på det jeg skrev i kronikken min

Spørsmålet fra kronikken min står fortsatt ubesvart, skriver Ronny Rene Raveen. Foto: Heidi Marie Gøperød

Når kronikken min handler om hva kombinasjonsrus gjør med mennesker – og svaret handler om noe helt annet, er det ikke uenighet, men en bekreftelse.

Leder for Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen illustrerer problemet presist. Kronikken min handlet om hva kombinasjonsrus gjør med mennesker – farmakologi, adferd, skam. Hans svar handler om legalisering, og om å kalle meg moralistisk, uredelig og respektløs overfor overgrepsofre.

I stedet for å svare på det jeg skriver, tegner Knutsen en karikatur og slår den ned med egne stråmenn. Knutsen reduserer dette til et spørsmål om seksualmoral og ruspolitikk. Han vil ikke snakke om det jeg faktisk skriver, så han oversetter det til noe han kan snakke om. Slik bekrefter han min tese: at debatten ikke tåler en ærlig beskrivelse av hva kombinasjonsrus gjør med mennesker. Og det er en hån mot dem jeg forsøkte å gi en stemme.

Det er på tide å komme seg ut av eget ekkokammer. Det finnes andre stemmer enn de progressives – og en forening for human narkotikapolitikk burde favnet dem også.

Det finnes ingen rusdebatt fri for moral, enda så mye de progressive prøver å unngå det. Skadefølgeprinsippet – at min frihet slutter der andres skade begynner – er helt sentralt når det er snakk om rus. Hvis de virkelig mener det de sier om frihet og ansvar, kan de ikke samtidig avvise samtalen om hva rus gjør med andre enn brukeren selv.

Jeg skrev lite om alkoholpolitikken. Men alkohol er en del av kombinasjonsrusen – allerede legalt og regulert. Likevel er den sentral i nettopp disse skadelige situasjonene. Når stoffene brukes sammen, kollapser dømmekraft og hemninger uansett hvor de er kjøpt.

Knutsen kaller det respektløshet å beskrive hva rusen gjør med mennesker. Den virkelige respektløsheten er å nekte. Hver gang ærlige beskrivelser avfeies som moralisme, står ofrene uten språk for det som rammet dem. Man kan ikke hjelpe dem man ikke vil nevne.

Spørsmålet fra kronikken står fortsatt ubesvart: Hvem blir vi i rusen – og er svaret virkelig å gjøre den enda mer tilgjengelig? Jeg vil gjerne høre svaret. Ikke på meg. På spørsmålet.