Auglandskiosken og Den Store Valgløgnen

Paranoia? Schizofreni? Psykose? Psykopati? Narsissisme? Sadisme? Hver og en av oss strever jo med vårt daglige liv. Vi kan bli skuffet over noe. Vi kan bli sjalu. Vi kan oppleve ensomhet. Vi kan sørge over våre kjære som forlater oss. Men vi lever våre vanskelige, anstendige liv innenfor rammen av normaliteten.

Men så skjer det. Av og til møter vi noe som er hinsides, som bryter unevnelige grenser. En gang da jeg var 16 år gammel, skjedde det med meg. Jeg stod i en pølsekø utenfor Auglandskiosken i Kjosbukta sammen med min bror, Dag. Skumringen lå over båthavna. Neonlysene fra kiosken og Essostasjonen i nærheten, lyste svakt i skumringen. Så, helt ut av det blå, ble min rettskafne, stødige storebror slått ned av en ung mann i køen. Enda ser jeg for meg hvordan min bror bøyde seg ned og klynket av smerte. Denne umotiverte volden denne skumringskvelden foran kiosken til Torstein og Thelma Jansson da jeg var 16 år gammel, reiser ennå en mur i meg. Jeg forstår det ikke. For første gang i mitt liv opplevde jeg noe helt hinsides.

Når jeg i dag tenker tilbake på denne hendelsen, hviler det ennå et mysterium over den. Det som skjedde er ennå hinsides min fatteevne. Hvordan i alle dager kunne denne unge mannen i denne pølsekøen, helt uten forvarsel, slå ned min kjære storebror?

Det skulle gå år og dag før jeg på nytt møtte det komplett uforståelige. Det skjedde ikke utenfor Auglandskiosken denne gangen, men i presidentvalget 2020 i USA. Valget syntes avgjort. Både CNN og Fox News proklamerte Jo Biden som vinner. Men taperen Donald Trump nektet. Han hevdet at valget var stjålet. Utrolige røverhistorier fulgte; Stemmemaskinene var rigget, tusenvis av døde mennesker hadde på mirakuløst vis avgitt stemmer i vippestatene. Både Venezuela og Italia var visstnok involvert.

Som et siste desperat forsøk på å tilrøve seg seieren, ringte Trump Georgias administrasjonsminister Raffensberger 2. januar og bad ham om å finne 11.779 stemmer, nok til å vinne staten. Tap etter tap ble Trump-gjengen til del i nærmere 60 domstoler. Likevel endte det hele i det uvirkelige statskuppet 6. januar. På dette tidspunktet trodde, utrolig nok, 76 prosent av de republikanske velgerne at valget faktisk var stjålet fra dem. Når vi vet at det er lettere å lure folk enn å overbevise dem om at de er blitt lurt, kan veien til sannhetserkjennelse bli temmelig lang for mange av dem.

Det som etter så lang tid får en ny mur til å reise seg i meg, er ikke Trumps gigantiske valgløgn eller andre av hans elleville røverhistorier, men at så store deler av det amerikanske folket faktisk tok løgnene hans for god fisk. Forbauselsen min ble ikke mindre da tilsynelatende intelligente, oppegående republikanske politikere, tydelig mot bedre vitende, støttet den store løgnen. Den dag i dag er det nærmest umulig å finne en eneste republikansk politiker som tør å si at Jo R. Biden vant valget 2020.

Valget er demokratiets hellige gral. Det er hvermannsens mulighet til å bestemme retningen på sin framtid. Svikter dette, er demokratiet dødt. For en som er stolt som en hane over Eidsvoll-grunnloven, Henrik Wergeland og 17. mai, og som, ifølge internasjonale undersøkelser, er så heldig å bo i verdens mest demokratiske land, blir det faktum at denne gigantiske løgnen ble tatt for god fisk av så mange «over there», helt uforståelig. Det er som om demokratiets dypeste grunn rystes i sine grunnvoller i «frihetens» eget land.

Seks år er gått siden de fantasifulle valgløgnene florerte som verst etter 2020-valget. Seks år er gått siden Trumps advokat Sidney Powells stod med parykken sin på skeive og hevdet at stemmemaskiner fra Dominion var programmert i Venezuela etter ordre fra avdøde Hugo Chávez. Seks år er gått siden tidligere borgermester i New York, Rudi Giuliani, fortalte at kofferter fulle med stemmesedler i nattens mulm og mørke var blitt smuglet inn i stemmelokaler av Ruby Freeman og hennes datter Wandrea Moss fra Georgia. Alt sammen - elleville løgner.

Åpen

Så skjer det igjen, dette møtet med noe som ligger hinsides min fatteevne. Mannen bak det hårreisende, brutale kuppforsøket 6. januar 2021, går fri. Og enda verre; Det amerikanske folket gir ham fornyet tillit og velger ham til president for annen gang. Og ettersom dagene går, stiger uroen. Bare ett år er gått, og i løpet av denne tiden er denne mannen i ferd med å sløse vekk store deler av den amerikanske arven han er satt til å forvalte. Og enda verre, det er hele tre lange år igjen av hans «keiserdømme.» Er det i det hele tatt noen som tror at han ikke vil prøve å tilrane seg det kommende mellomvalget i USA med alle tenkelige midler? Vi får håpe vi ikke kommer der Putins Russland er i dag, at det ikke er de som avgir stemmene som teller, men de som TELLER stemmene.