Bak kaoset Trump har skapt, ligger en klar plan

Trumps økonomiske politikk skaper kaos i finansmarkedene. Men dette er ikke bare økonomi. Det er starten på en ny verdensorden hvor sikkerhetspolitikk og økonomi smelter sammen.

Bak kaoset Trump nå har skapt, ligger en klar plan. Planen er å svekke dollaren, bruke toll som våpen og belønne lojale allierte.

Det var aldri noen tvil om at Trumps såkalte frigjøringsdag 2. april 2025 ville skape et økonomisk kaos.

I første rekke ser vi dramatiske fall i aksjekursene verden over. Børsene faller fordi investorene ikke har tillit til den økonomiske politikken USA fører. På sikt vil aksjekursene hente seg inn igjen.

Mer alvorlig blir det dersom verden går inn i en global resesjon. Det vil si en tilstand hvor den økonomiske aktiviteten blir mindre som følge av redusert etterspørsel. Bedrifter venter med nye investeringer. Husholdninger utsetter ferie, venter med ny bil og sparer heller penger for å bygge opp en økonomisk buffer. Og da vil rentekuttene komme.

Det har lenge vært klart at Trump liker høye tollsatser, men uten at han forstår hvordan toll faktisk fungerer. Dette gjelder også hans nærmeste rådgivere som handelsminister Howard Lutnick.

Forestillingen om at det er eksportlandet som betaler, er feil. I realiteten er det amerikanske forbrukere som bærer kostnaden. Det er nesten som om Trump og hans rådgivere finner opp en ny og egen økonomisk teori som ingen andre økonomer tror på.

Det samme er tilfellet med hvordan Trump-administrasjonen har regnet ut hvor mye toll USA skal tillegge andre land. Uten å gå inn i detaljer, er det klart at ingen skolerte økonomer ville regnet slik Trump-økonomene gjør.

En av verdens fremste eksperter på internasjonal handel, Nobelpris-vinner Paul Krugman skriver i en post på Substack:

«Hvem fører politikk på denne måten? Poenget er at Trump egentlig ikke forsøker å oppnå økonomiske mål. Alt dette bør forstås som en maktdemonstrasjon, ment å sjokkere og imponere folk og få dem til å underkaste seg – snarere enn politikk i vanlig forstand.»

For Trump og hans rådgivere handler dette om å rette opp det de oppfatter som en grunnleggende ubalanse i verdensøkonomien.

USA bærer, etter deres syn, en uforholdsmessig stor byrde ved å ha dollaren som verdens reservevaluta og ved å tilby militær beskyttelse til NATO og land som Ukraina, Japan og Taiwan. Disse kostnadene vil ikke Trump lenger påta seg.

Siden andre verdenskrig har den amerikanske dollaren vært verdens viktigste valuta og dominert internasjonal handel. Samtidig har verdensøkonomien vokst kraftig, og mange sentralbanker holder store valutareserver i dollar.

Den høye etterspørselen bidrar til å holde dollarkursen oppe. Dette gjør det lett for USA å finansiere import, men dyrere for andre land å kjøpe amerikanske varer. En sterk dollar svekker dermed USAs industri, arbeidsplasser og eksport.

Dollarens høye verdi utgjør kjernen i en ubalanse som amerikanerne ønsker å rette opp.

Planen om å svekke dollaren er formulert i det såkalte Mar-a-Lago-notatet. Dokumentet er skrevet av Stephen Miran, sjeføkonomen i Det hvite hus. Det er denne planen Trump nå har begynt å sette ut i livet.

Et sentralt virkemiddel i notatet er bruken av tollsatser som et strategisk verktøy. Miran skisserer hvordan økte tollinntekter ikke bare vil styrke amerikanske statsfinanser, men enda viktigere; bidra til å svekke andre lands økonomiske stilling. Dette, hevder han, vil medvirke til å redusere den globale etterspørselen etter dollar. På sikt vil dette gi en svakere dollar.

Miran understreker at tollpolitikken må kobles tett til sikkerhetspolitiske hensyn. Han foreslår at tollsatsene som ilegges ulike land bør avhenge av politisk lojalitet overfor USA.

Sentrale kriterier inkluderer blant annet hvorvidt landet bidrar med sin andel til NATO, støtter USA i rivaliseringen med Kina, eller bidrar til å bekjempe terror. Land som anses som pålitelige allierte, kan belønnes med lavere tollsatser og militær sikkerhet.

Notatet fremhever videre at det er viktig å opprettholde en robust og mangfoldig industriell base i USA. Dette anses som avgjørende for nasjonal sikkerhet. Miran uttrykker bekymring for at mange av USAs tradisjonelle allierte i dag har tettere økonomiske bånd til Kina enn til USA, og stiller retorisk spørsmålet: Kan man egentlig stole på slike partnere?

Trumps politikk fremstår som kaotisk, uforutsigbar og lite økonomisk rasjonell. Men bak retorikken ligger en tydelig idé om at handelspolitikk og militær sikkerhet henger uløselig sammen.

Dette får direkte konsekvenser for NATO-land som Norge. Vi kan ikke lenger se toll og handel som rene økonomiske spørsmål; de er blitt ledd i en bredere strategisk maktutøvelse.

Det ser ut til at Trump-administrasjonen ønsker å teste lojaliteten til sine allierte. Er vi friend or foe, venn eller fiende?