Bak Maga står en ukjent akademisk elite

Trumps stil er preget av innfall og utspill. Det ligger likevel en retning og en helhetlig strategi bak politikken hans, skriver innleggsforfatteren. Foto: Luis M. Alvarez, AP / NTB

Bak Donald Trumps kaos ligger en sammenhengende strategi.

I flere tiår har amerikansk utenrikspolitikk vært dominert av et etablert ekspertmiljø. Akademikere, diplomater, offiserer og forskere har delt ideer om en regelbasert, liberal verdensorden. De har ment USA burde bidra til orden i verden gjennom multilaterale institusjoner og militære allianser, fremme demokrati og frihandel, og fungere som en stabiliserende global kraft.

Det var et mangfoldig nettverk med litt uklare konturer. Ben Rhodes, rådgiveren til den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama, kalte det for en uformelig kladd – «a blob».

Administrasjonen til den amerikanske president Donald Trump brøt med dette nettverket. Bruddet fremstilles ofte som et fall fra ekspertstyre til kunnskapsløshet og populisme. Men det er en farlig forenkling. Det dreier seg snarere om et eliteskifte: én akademisk elite er blitt erstattet av en annen – mer nasjonalistisk, mer suverenitetsorientert og mindre bundet til liberale verdier.

Beleste

USAs nye politiske elite er også belest og akademisk. Den har sine intellektuelle frontfigurer og sin ideologiske forankring – selv om Trump selv og hans mest iøynefallende støttespillere ikke alltid gir inntrykk av dette.

Men skikkelser som Steve Bannon, Tucker Carlson og Pete Hegseth er knyttet opp mot et nettverk av jurister, statsvitere, filosofer, medieaktører og donorer. De utgjør et nettverk av konservative tenkere. Og de konkurrerer om å påvirke Trump-administrasjonens ideologiske og strategiske verdenssyn.

Dette går tydelig frem i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (National Security Strategy 2025, eller NSS 2025).

Et strategisk skifte

Sikkerhetsstrategiene til forgjengeren, George W. Bush, og Obama var preget av idealisme og troen på globale institusjoner. USA skulle fremme demokrati, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. NSS 2025 bryter med dette. Den er rent egoistisk og har Trumps slagord, «America First», som utgangspunkt. Den prioriterer nasjonal suverenitet, maktbalanse og trange, nasjonale interesser fremfor universelle verdier.

NSS 2025 beskriver verden som en arena for konkurranse mellom regioner og stormakter, ikke som et fellesskap av likestilte demokratier. Den slår fast at USA må prioritere og fokusere. At alle konflikter ikke er like viktige. At USA ikke kan være til stede overalt hele tiden.

En verden av regioner

Trumps stil er preget av innfall og utspill. Det ligger likevel en retning og en helhetlig strategi bak politikken hans. Og NSS 2025 er dens mest systematiske uttrykk: en interessedrevet, suverenitetsorientert realisme.

Strategien vektlegger vern av USAs økonomi. Den betoner kontroll over energikilder og ressurser som kreves for å holde de industrielle hjulene i gang. Den legger vekt på å sikre verdens maritime handelsruter – noe som bidrar til å forklare Trumps satsing på nye krigsskip. De skal verne forsyningskjedene til USAs høyteknologiske industri. Særlig i møte med Kina og Russland.

Den skisserer en verden som er inndelt i regioner eller sivilisasjoner dominert av ulike stormakter. Ikke et globalt system som krever koordinert multilateral styring.

USAs egen region og Monroe-doktrinen

Det mest iøynefallende trekket ved NSS 2025 er at den beskriver hele det amerikanske kontinentet – den vestlige hemisfæren – som en egen region. Der tidligere sikkerhetsstrategier knapt nevnte denne hemisfæren, legger Trump stor vekt på den og viser til Monroe-doktrinen fra 1823: Ingen eksterne makter skal ha innflytelse på det amerikanske kontinentet.

NSS 2025 inneholder også det som kalles et «Trump-tillegg», en oppdatering av Monroe-doktrinen som fastslår at USA vil håndheve doktrinen aktivt. Dette er særlig rettet mot Kina, som har gjort store investeringer i Latin-Amerika. Doktrinen gjør det klart at USA er stormakt eller hegemon i den vestlige hemisfæren (som åpenbart inkluderer Grønland). Den knytter stabilitet i hele regionen til nasjonal sikkerhet. Den legger vekt på at migrasjon fra Sør-Amerika er en særlig trussel mot USAs sikkerhet.

Nasjonalisme og post-liberalisme

NSS 2025 er ført i pennen av Michael Anton. Han er tilknyttet blant annet det konservative Claremont-instituttet i California og ble opprinnelig brakt inn i staben til USAs nasjonale sikkerhetsråd (NSC) av Steve Bannon. Han har vært rådgiver i begge Trump-administrasjonene.

Anton har tidligere skrevet tekster (blant annet i The Claremont Review of Books) med temaer som dukker opp i NSS 2025 – blant annet at innvandring er en eksistensiell trussel mot USAs fremtid.

Claremont-instituttet er en del av en mangslungen, konservativ bevegelse som øver innflytelse på medlemmer av Trump-administrasjonen. Instituttet har blant annet dyrket tette forbindelser med visepresident J.D. Vance.

Lignende argumenter finnes hos nasjonalistiske tenkere (som Yoram Hazony og Charles Kesler) og hos såkalte post-liberale forfattere. Professor Patrick Deneen, ved Notre-Dame-universitetet i Indiana, er en sentral post-liberal forfatter. I boken «Why Liberalism Failed» beskylder Deneen liberalismen for å ha undergravd de sosiale og kulturelle verdiene som har gjort det amerikanske samfunnet mulig.

Ikke demokrati, men republikk

Professor Adrian Vermeule ved Harvard University har formulert et lignende argument i sin bok, «Common Good Constitutionalism: Recovering the Classical Legal Tradition». Undertittelen i boken hans viser hvor disse post-liberale tenkerne kommer fra: De feier moderne teori til side og vender tilbake til klassisk politisk filosofi. De er for eksempel enige med Platon om at demokratiet er en ustabil og farlig styreform. De følger argumentet til Aristoteles og Polybios om at republikken er den beste og mest stabile av alle styreformer.

Deneen og Vermeule er eksperter i grunnlovsrett. De hevder at Amerikas grunnlovsfedre ikke etablerte noe demokrati: De etablerte en republikk – altså en blandet styreform som er basert på vestlige verdier og en balanse mellom statsmaktens utøvende (monarkiske), lovgivende (aristokratiske) og dømmende (folkelige) myndighet.

Der liberale tenkere ønsker en svak statsmakt, vil de post-liberale helst ha en sterk stat. Det er nødvendig for å beskytte samfunnets kulturelle og moralske grunnverdier, hevder de. Og de har fått støtte for dette synet blant flere av USAs religiøse grupper – av både katolske og evangelikale grupper med konservativt livssyn.

Disse tenkerne gir et ideologisk rammeverk som prioriterer autoritet, identitet og nasjonal suverenitet. De fremholder at verden er delt i sivilisasjoner som konkurrerer om makt og innflytelse.

Et amerikansk elitebytte

USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk har gjennomgått et paradigmeskifte. Det er for enkelt å fremstille dette som en overgang fra kunnskap til dumskap. Vi står snarere overfor en situasjon hvor én akademisk elite er i ferd med å erstatte en annen, som nå påvirker den amerikanske statsskutas politiske kurs.

Dette skiftet har fått sitt mest systematiske uttrykk i USAs nye sikkerhetsstrategi, NSS 2025. Og for å få et grep om dette skiftet, er det nødvendig å lese NSS 2025. Det er fort gjort – dokumentet er på knappe 30 sider. Men for å forstå logikken som ligger bak, er det nødvendig å følge med på Michael Anton og andre grå eminenser som øver innflytelse på Trump-administrasjonens medlemmer.

Utfordrer

Det er farlig lettvint å betrakte Trumps Make America Great Again (Maga)-bevegelse som et antiintellektuelt opprør mot kunnskap og ekspertise. Bevegelsen bæres frem av ideer. De fremmes av tenkere – akademikere, aktivister, offiserer, forfattere, influensere, medieaktører og andre – som lenge har utfordret den gamle eliten, og som nå i stor grad har overtatt dens plass.

Vi snakker om et mangfold av aktører, mer eller mindre organisert i pressgrupper, medier og tenketanker, som sammen utgjør et nettverk av aktører og et eget system av alternative ideer – pre-moderne, klassiske, post-liberale, religiøse og nasjonalistiske ideer – som har slått rot i USAs politiske landskap.

Forestillinger om konkurranse har erstattet ideer om samarbeid. Suverenitet trumfer folkerett. Europa er en fjern tredjeprioritet etter Amerika og Asia. Dette er ideer som tilhører et eget økosystem av forestillinger. Mangfoldig og sammensatt nok til å kunne betegnes som en ny «blob».