Bare god nok som helgepappa

Vi må bryte forestillingen om at mor er standard – og far er bonus.

Vi trenger en offentlig samtale om barns rett til begge foreldrene sine, skriver Svein Helge Grødem. (Illustrasjon) Foto: Shutterstock

Søndag 6. juli kl. 08:30

Av: SVEIN HELGE GRØDEM

Styreleder i organisasjonen FAR

De fleste fedre slår ikke. De drikker ikke. De stikker ikke av.

Likevel er det mange barn som mister faren sin. Til systemene, holdningene og tausheten.

I Norge i 2025 er det fortsatt slik at mor ofte blir hovedforelder, og far blir helgepappa. Det er verken likestilt – eller til barnets beste.

Det snakkes mye om kvinners rettigheter i samlivsbrudd. Men fedres rett til å være likeverdige foreldre – den er nesten fraværende i debatten.

I et samfunn som er så opptatt av likestilling, har vi en merkelig blind flekk når det gjelder foreldreskap.

(Illustrasjon) Foto: Gorm Kallestad / NTB

Vi reagerer på ulik lønn, men ikke på ulik rett til barn. Vi diskuterer kvinners makt i styrerommene, men ikke fedres fravær i barnas liv.

Vi må tørre å stille spørsmålet: Hvorfor antar vi at mor automatisk er den beste forelderen, og far den som kan se barna hver fjortende dag?

Selv når all forskning peker på hvor viktig begge foreldrene er?

«Det er sikkert en grunn til at han ikke har barna».

Kjenner du igjen den setningen?

Det finnes nemlig en sterk og seig myte i samfunnet:

Hvis en far ikke har omsorg, er det nok noe han har gjort. Men realiteten er ofte en helt annen.

Det finnes fedre som har elsket, meklet, håpet og grått – og likevel endt opp med å stå alene på skoleavslutningen.

Ikke fordi de er dårlige foreldre. Men fordi systemene er rigget med et gammeldags blikk på foreldrerollen.

Altfor mange fedre sliter i det stille.

De blir usynlige i statistikken, oversett i fagmiljøene, og latterliggjort når de sier at de føler seg urettferdig behandlet.

Mange trekker seg unna – ikke fordi de ikke vil være fedre, men fordi de ikke orker flere nederlag.

Det er på tide å løfte denne sorgen ut av mørket.

Vi trenger en offentlig samtale om barns rett til begge foreldrene sine – også etter samlivsbrudd.

Ikke annenhver helg. Ikke på nåde. Men som utgangspunkt.

Vi må tåle å snakke om fedre.

Dette handler ikke om å sette far opp mot mor.

Det handler om å bryte med forestillingen om at mor er standard – og far er bonus.

Det handler om barn som har rett til kjærlighet og tilknytning fra begge sine foreldre.

Det handler om å forstå at når vi fratar barn retten til far – uten saklig grunn – så tar vi fra dem mer enn samvær.

Vi tar fra dem identitet, historie, trygghet og et språk for kjærlighet.

I 2025 bør vi være kommet lenger.