Barnestjerne-fella

Myten om barnestjernen lever godt i norsk idrett. Vi kjenner den fra foreldretribunen og ikke minst fra akademispråket i toppklubbene: Start tidlig, velg én idrett, tren mer enn de andre, og du vil ende i verdenstoppen.

I fotball er logikken blitt institusjonalisert. Vi selekterer stadig tidligere, flytter barn inn i «riktige» miljøer, måler dem, sorterer dem og gir de tidlig modne flest kamper, best trenere og mest oppmerksomhet.

Det som kan måles nå, får definere det som er mulig senere.

Problemet er at tung vitenskap peker i motsatt retning når vi snakker om de aller høyeste nivåene. I en omfattende gjennomgang publisert i Science i desember analyserer Arne Güllich og kolleger utviklingen til mer enn 34.000 internasjonale topputøvere.

De stiller et enkelt spørsmål som hele talentlogikken vår hviler på:

Er de som er eksepsjonelle som barn og tenåringer, stort sett de samme som ender opp som verdensklasse i voksen alder?

Svaret er klart: de som er best som unge, er som regel ikke de samme som blir best som voksne. På tvers av flere felt er rundt 90 prosent av «topp som ung» og «topp som voksen» ulike individer.

I idrett viser metaanalysene det samme: De fleste internasjonale juniorutøvere når ikke samme nivå som senior, og flertallet av de beste seniorene var ikke blant de beste som juniorer.

Det stopper ikke der. Når forskerne sammenligner de aller beste voksne med dem som er like under verdensnivå, finner de en negativ sammenheng mellom tidlig og sen prestasjon: de som ender opp helt på toppen, var ofte mindre fremtredende i ungdomsårene enn sine nærmeste konkurrenter.

Det utfordrer forestillingen om at tidlige prestasjoner er en pålitelig indikator på senere verdensklasse.

Enda mer relevant for fotball: Det som skaper tidlig suksess, er ofte noe annet enn det som skaper verdensklasse. For unge utøvere er høy prestasjon typisk knyttet til mer disiplinspesifikk trening, mindre tverridrettslig aktivitet og raskere tidlig framgang.

Men når man ser på verdensklasse i voksen alder, snur flere av disse sammenhengene: verdensklasse henger sammen med mindre ensidig spesialisering tidlig, mer tverrfaglig eller tverridrettslig praksis og en mer gradvis utvikling.

Seniorutøvere på verdensnivå hadde i snitt drevet med omtrent to andre idretter over mange år i barndom og ungdomstid.

Det er her den norske samtalen ofte sporer av: «Men hva med Jakob Ingebrigtsen?» Nettopp. Jakob er et strålende eksempel på at tidlig spesialisering kan fungere. Men enkeltfortellinger kan forføre oss til dårlige systemvalg.

Forskning på grupper sier noe om sannsynlige utviklingsløp, ikke hvem som kan være unntaket. Og talentutvikling handler om sannsynlighet og seleksjonsmekanismer:

Former vi systemet etter de sjeldne unntakene, øker vi risikoen for å miste majoriteten av dem som kunne blitt best på sikt.

Science-artikkelen beskriver en ringvirkning («radiating effect»):

Når opptak og status i eliteprogrammer knyttes til tidlig prestasjon, skaper det insentiver for foreldre, trenere og utøvere til å akselerere utviklingen lenge før idretten begynner å selektere, før uttak til eliteprogrammer faktisk starter. Dette skjer gjennom tidlig start, tidlig spesialisering og maksimal mengde spesifikk trening.

Resultatet er flere tidlige vinnere, men potensielt færre som faktisk når den mest ekstreme toppen.

Et annet eksempel kan nyansere uten å romantisere: Armand «Mondo» Duplantis har vært et fenomen lenge. Samtidig illustrerer han et poeng forskningen løfter frem: selv utøvere som tidlig er ekstremt gode, har ofte en bredere motorisk og idrettslig bakgrunn enn myten om «én sport, hele tiden» skulle tilsi.

Mondo startet tidlig med stavhopp, men spilte også fotball og baseball i flere år, noe foreldrene, som også er trenere, har fremhevet som helt sentralt i utviklingen.

Den brede basen er ikke en distraksjon; den kan være en del av forklaringen på hvorfor noen tåler et langt løp, lærer mer effektivt og unngår å bli stoppet av skader, overtrening eller mental metthet.

Fotballen liker å snakke om «utviklingsmiljø» og «tålmodighet». Likevel er praksis ofte det motsatte: tidlig seleksjon, tidlig rangering, tidlig ekskludering. Science-funnene tvinger fram et mer nøkternt spørsmål:

Hvis de fleste som blir verdensklasse som voksne ikke var blant de beste som barn, hva er det vi egentlig måler når vi selekterer tiåringer, og hvem er det vi samtidig sorterer bort?

Det er fullt mulig å produsere mange flinke ungdomsspillere med dagens modell. Men forskningens hovedpoeng er skarpere: Systemer som er optimalisert for tidlig prestasjon, er ikke nødvendigvis optimalisert for å skape de aller beste voksne prestasjonene.

Det er en ubehagelig tanke i en kultur som liker raske svar og tidlige bevis. Men kanskje er det nettopp her vi trenger mer vitenskapelig edruelighet: å tåle at det mest imponerende ved et barn ikke alltid er hvor tidlig det er best, men hvor lenge det kan utvikle seg.