Barnet mitt ble bitt tre ganger på en uke i barnehagen

Innsenderen er redd de ansatte i barnehagen har for lite tid til å være godt nok til stede for de yngste barna. Foto: Shutterstock

DEBATT: Mitt barn er blitt bitt i barnehagen. Ikke bare en gang, men tre ganger i løpet av de siste sju dagene. Det ene bittet var så dypt at jeg kunne telle tennene til barnet som hadde bitt hen. Og de ansatte får det ikke alltid med seg.

Samtidig som dette har skjedd, har også barnehagen hatt utfordringer med sykdom blant personalet. Vi er midt i sesongen for omgangssyke og influensa. Og vi som foresatte ser at de er presset. Presset på tid. Færre ansatte på jobb gir mindre tid per barn. Det vil si at hvert enkelt barn blir sett mindre av en trygg voksen i løpet av en dag. Jeg skriver trygg voksen fordi hvis barnehagen har vært så heldig å få tak i en (ukjent) vikar, vil ikke denne vikaren kunne erstatte den trygge kjente voksne som til vanlig er en del av barnets hverdag. Brudd i rutiner som sykdom i personalet gir, er vist å kunne medføre uro og utrygghet blant små barn.

Og det er da jeg mistenker at dette skjer. At barnet vårt er bitt, ser jeg på som et symptom på hvordan hverdagen i barnehagen er. Og la det være klart, jeg klandrer ikke de ansatte. De ansatte gjør en fantastisk jobb – ut fra de rammene de har. Når rammene er presset – allerede når alle er friske, da er det ikke noe å gå på når sykdom skjer.

May Britt Drugli (2022) skriver at «små barn trenger forutsigbarhet og stabilitet i hverdagen for å trives og utfolde seg. Det betyr at hverdagslivet i barnehagen er det aller viktigste for ett- og toåringene». Videre vektlegger hun blant annet betydningen av sensitivitet blant barnehageansatte som jobber med de yngste barna for å kunne støtte barna i utvikling av deres sosiale ferdigheter og for å kunne hjelpe barna i samspillet dem imellom. Denne sensitiviteten fordrer både at en kjenner barnet, og at den voksne har tid og ro til å observere og analysere situasjoner.

Slik barnehagehverdagen er nå for de ansatte, er jeg redd for at de ikke har denne tiden. Dette går utover de minste i samfunnet, de kjæreste vi har. Barna våre. Fremtiden vår. Skal det være sånn? Vi roper, både barnehagene og foresatte, og vi har ropt lenge. Hvor høyt må vi skrike og hvem sitt barn må bli bitt, for at en endring skal skje?