Begravelsene ingen kommer i

Klokkene ringer. Lysene er tent. Organisten sitter klar.

Men alle 237 stolene i kapellet er tomme.

Seremonileder Lisbeth Morken Litangens stemme gir et tomt ekko i rommet. Ingen er her for å høre ordene som blir sagt.

Dødsannonsene i Aftenposten er ofte fylt av store, kjærlige ord fra mennesker som sto den døde nær.

Vår alles kjære mor.

Min elskede kone.

Vår snille, omsorgsfulle.

Kjære, betydningsfulle.

Men blant de lange tekstene finnes det noen kortere.

Kun navnet til den avdøde, signert med «Venner».

Personen har ingen til å ta ansvaret. Eller ingen som vil.

Som om kapellet blir fullt

– En, to, tre!

Litangen og en kollega fra Jølstad begravelsesbyrå løfter kista og plasserer den på et gjennomsiktig stativ i Alfaset Kapell.

Her holdes de fleste kommunale gravferdene i Oslo.

Litangen legger merke til at det er en større kiste enn vanlig.

I dag er det begravelsen til «Olav». Navnet hans er anonymisert i denne saken.

Han ble 75 år og døde på sykehus. Men ingen tok ansvaret for begravelsen. Han ble en av dem med kort dødsannonse.

Lys settes frem. Rosa, lilla og oransje blomster legges på kista. Om rundt en time skal seremonien starte.

En stor krukke med lommetørklær plasseres ut, nok til en hel forsamling. Det er også trykket over tjue programhefter.

Sannsynligheten for at de blir lest, eller at tårer må tørkes, er liten.

– Men jeg har alltid et håp om at noen dukker opp, sier seremonilederen.

Hver avskjed har sin pris

I Norge har alle som dør krav på en verdig gravferd.

Når det ikke finnes etterlatte, eller ingen melder seg, er kommunen pliktig til å ta seg av gravferden.

§1 Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.

Lovens formål er å sikre en respektfull og verdig behandling av de døde.

I stor grad er kommunale begravelser et byfenomen.

Og flest skjer i Oslo. Her har antallet kommunale gravferder økt de siste årene, med et spesielt hopp fra 2024 til 2025.

Litangen anslår at stolene står tomme i omtrent halvparten av de kommunale seremoniene hun leder.

Ofte vet hun ingenting om den døde, rett og slett fordi det ikke finnes etterlatte å spørre. Da taler hun for et tomt rom.

– Den siste tiden har det vært mange av dem, forteller hun.

Men hvordan fungerer prosessen når en person dør alene?

Hvis det ikke finnes midler i avdødes bo til å dekke gravferden, vil kommunen dekke kostnadene.

Prisen per gravferd ligger på over 30 000 kroner.

– Nav har et begravelsesbidrag på 30 898 kroner, forklarer førstekonsulent ved Gravplassetaten, Svein Inge Johansen.

Dette bidraget dekker transport av avdøde, kiste, blomster og musikk. Det dekker også seremonileder eller prest, avhengig av livssyn på avdøde.

Det betyr at kommunen brukte over 4 millioner kroner på kommunale gravferder i 2025.

Og i disse seremoniene er setene ofte ikke er i bruk.

Hvorfor brukes det store summer på gravferder ingen deltar i?

– Vi behandler alle sammen akkurat likt. Enten du har en familie som tar ansvaret, eller at vi tar ansvaret.

– Det er noen i kista selv om de ikke hører det, sier Johansen.

Foto: Nadir Alam / NRK

Foto: Nadir Alam / NRK

– Har ofte levd vanskelige liv

Det finnes ulike årsaker til at noen ender opp med kommunale gravferder.

Rusproblematikk og psykiske helseutfordringer er noen eksempler seremonileder Litangen kommer med.

Det kan også være eldre som ikke har familie nær seg eller slektninger igjen, eller mennesker som er alene i landet eller ikke har kontakt med familien.

– Ikke alle lever som gode mennesker hele tiden. Folk kan gjøre fæle ting mot hverandre og mot familien, som fører til brutte relasjoner.

Og i de relasjonene kan det være dype sår som er vanskelige å røre ved.

– Svært mange av de kommunale seremoniene er for mennesker som har hatt vanskelige liv. Ikke alle, men mange.

Hun må ofte tilegne seg informasjon om den avdøde, og det er ikke alltid positivt det hun finner.

– Alle mennesker har jo verdi. Jeg tenker at mennesket er mer enn handlingene våre. Vi har en verdi som er uavhengig av hva vi har gjort i livet.

Men selv om ingen etterlatte ønsker å ta ansvar for en seremoni, dukker det ofte opp noen likevel.

– Også har vi Gjertrudvennene som ofte stiller opp der det ikke er noen andre som stiller opp, sier Litangen.

En døende organisasjon

Etter Kristopher Schaus bok «På vegne av venner», der han i løpet av et år skulle dra i begravelsene ingen andre dro i, ble organisasjonen Gjertrudvennene satt i gang.

På nettsiden deres står det:

Gjertrudvennene er et nettverk bestående av medmennesker som ønsker å bidra, når det ved livets slutt tas avskjed med den som ikke har noen venn.

I over ti år har de stilt opp i de begravelsene som står tomme.

Men de siste årene har flere og flere medlemmer falt av.

Og i slutten av januar får Gravplassetaten en e-post fra organisasjonen.

På grunn av få medlemmer har de avsluttet det frivillige arbeidet sitt.

NRK har ikke klart å få kontakt med noen av de siste aktive Gjertrudvennene. De fleste vi kontaktet svarte at de ikke hadde hørt noe fra dem på lang tid.

Men du kan lese om en av de tidligere ildsjelene i denne saken.

Selv om organisasjonen ble mindre og mindre, forteller Litangen at hun så representanter dukke opp helt frem til slutten av 2025.

Men nå som 2026 er i gang, har de sagt at de ikke vil fortsette.

Og uten Gjertrudvennene vil trolig flere kommunale gravferder skje uten et menneske på stolene fremover.

En skisse gjennom glasset

Fem minutter før klokkene skal ringe for Olav, er bare journalistens stol i bruk.

Litangen går flere ganger fram og tilbake mellom stolradene.

Hvert steg gir en gjenklang i rommet. Lysene tennes.

Olav levde et tilbaketrukket liv. Litangen fikk kun tak i én slektning, en som ikke har snakket med ham på flere tiår.

– Jeg har ikke hørt noe, mumler hun mens hun ser forventningsfullt på telefonen i håp om at noen kanskje ikke har funnet veien.

Så forsvinner hun ut kapelldøra. Rommet føles plutselig enda større. Minuttene ekstra lange.

Utenfor, gjennom de fargerike glassvinduene i kapellet, former det seg en skikkelse. Det er Litangen som er på vei tilbake.

Men så, et par sekunder senere, dukker det opp en skygge til.

Det er verken en kollega, organisten eller en Gjertrudvenn.

Klokkene ringer inn.

Litangen går forsiktig opp på talerstolen og trekker pusten.

Det er disse seremoniene som får hjertet hennes til å banke litt raskere. De føles viktigst.

De faste ordene ligger lett i munnen, men hun fremfører dem med en tyngde som om de blir sagt for første gang.

– Vi vet ikke alt om Olavs vei gjennom livet, hvordan dagene hans var, hva som ga glede, og hva som var tungt å bære. Men vi vet at hvert menneskeliv, uansett hvordan det leves, er en kompleks historie. Noen deler forstår vi, mens andre forblir skjult for oss.

Hun forteller det lille hun vet. Om en innadvendt mann som trakk seg unna, helt til det kun var ham igjen.

– Alle skal dø

For Litangen har jobben tett på døden gitt nye perspektiver. Hverdagsproblemer blir ikke like store lenger.

Og begrepet «alene» har fått en litt ny betydning for henne.

– Alene er ikke nødvendigvis ensom. Jeg skal ikke automatisk tenke at det er trist. Det kan hende vedkommende har valgt å leve sånn.

Men distansen hun må ha i jobben, har sine grenser.

– Når seremonien er ferdig, alt er stille, og du skal koste opp rosebladene på gulvet. Da har vi lov å kjenne etter.

Det tror hun er lurt for å beholde det menneskelige i seremoniene.

Og døden mener hun vi snakker for lite om. Hun beskriver den som et punktum som gir en siste mulighet for å ta farvel.

– Alle skal dø. Både jeg og du skal dø. Vi vet bare ikke når. Og slik er det for oss alle. Livet er uforutsigbart.

Like uforutsigbare som livet, er de kommunale gravferdene.

Litangen kan bli skuffet når ingen kommer. Eller bli overrasket når noen faktisk gjør det.

I dag skjer det sistnevnte. Én blomst blir plassert foran kista.

Mot slutten av Olavs begravelse, fylles rommet av Reodors ballade.

Organisten spiller mens Litangen går ned fra talerstolen.

Og da tonene stopper, er det ikke bare journalistens ører som har lyttet.