Begrunnelsen for å reise tårn har både et politisk og ideologisk innhold. Det viser historien.

Et av de sterkeste uttrykkene for makt er tårnet, skriver Thomas Thiis-Evensen. På bildet fra høyre: Empire State Building i New York, Trajansøylen i Roma og borgtårnet i Vincennes utenfor Paris. Collage: Aftenposten

Begrunnelsen for å reise tårn har både et politisk og ideologisk innhold.

Hva er det i våre omgivelser som vi spontant opplever som et maktuttrykk? I arkitekturen bruker vi begrepet arketyper for å beskrive hva dette går ut på. Det dreier seg om trekk ved bygninger og rom som stadig gjentas gjennom historien, og som uavhengig av tidsbestemte stilforskjeller øyeblikkelig vil kunne gi det samme inntrykket.

Som for eksempel at en bygning vil kunne uttrykke maktdominans bare ved å være større enn sine omgivelser, ved å ha avstand til sine omgivelser, være lukket mot omgivelsene eller være i fokus for sine omgivelser som mot en plass eller ved enden av en rett gate.

Tårnet som maktuttrykk

Et av de sterkeste uttrykkene for makt er likevel tårnet. Tårnet synliggjør vertikalen, og hva det innebærer, ligger allerede i språket: Det er forskjell på å være «nedtrykt» eller «oppløftet», og en sak kan være «overordnet» eller «underordnet», og så videre.

Det trengs ingen videre forklaring på hva som er mest attråverdig. Som pallplasseringen etter en sportskonkurranse med vinneren som står høyest i midten, nr. 2 lavere og nr. 3 lavest. Eller som arkeologen H.P. Orange uttrykte i et spøkefullt øyeblikk: «Man går opp til keisere og ned til skomakeren!»

Begrunnelsen for å reise kneisende vertikaler har følgelig både et politisk og ideologisk innhold – det viser historien.

Triumfsøylen og borgtårnet

Et umiddelbart eksempel er de romerske triumfsøylene som bærer keiserstatuer på toppen. I Roma ser vi to av dem, Trajan- og Marcus Aurelius-søylene, som ruver midt på åpne folkeplasser. De er nærmere 40 meter høye og har dramatiske seiersrelieffer som kveiler seg i full fart opp mot statuen. Budskapet er overtydelig: Keiseren mot himmelhvelvet ser nådig ned på oss, mens alle vi andre må se opp til ham.

Et annet umiddelbart eksempel er middelalderens kraftige borgtårn. De var nødvendige for å kontrollere landskapet i tilfelle fremrykkende fiender, og var et sikkert tilfluktssted hvis portene falt. Slik ble de bilder på adelens overlevelse og motstandskraft som ga dem rangsmessig eierskap til tårnmotivets maktuttrykk. Det holdt lenge.

Da Paris gjennomgikk de store ombyggingene så sent som mot slutten av 1800-tallet, var det opprinnelig forbudt å ha tårn på de nye leiegårdene for alminnelige borgere. Tårn var altså forbeholdt bare den høyeste overklasse.

Familietårnet og kirketårnet

I Roma ble tårnet et tidlig uttrykk for en ren maktkamp mellom kirken og adelsfamiliene. Allerede kort tid etter Romerrikets oppløsning begynte adelen å konkurrere seg imellom ved å bygge de høyeste tårnene for å markere sitt revir i byen. De ble som oftest reist på toppen av eiendommenes høyeste punkt, som gjerne skjulte sammenraste romerske ruiner og dermed ga eierne et ekstra alibi:

Ikke bare var adelen rik, men også «i slekt» med de gamle romere og deres verdensdominans.

I løpet av middelalderen utviklet Roma seg til den rene slagmarken mellom de selvhevdende familiene. Det fløt lik i Tiberen hver eneste morgen, ble det sagt, og paven flyktet til Avignon for å beskytte seg. Og hva gjorde han da han kom tilbake og overtok Roma 70 år etter? Han rev øyeblikkelig ned alle adelstårnene og lot bare kirkene få bygge skyhøye tårn. Vertikalenes budskap hadde bare skiftet eiere.

Står der som spektakulære vertikaler

Byggingen av moderne høyhus skyldes hverken adel eller kirke, men er et direkte resultat av kapitalismens prioriteringer. Det startet i USA i halehenget på industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og har siden dominert tettbygde forretningsområder i alle verdens metropoler.

At skyskraperne lå tett, gjorde tomtekjøpene rimelige, og at de skulle bygges så høye, mangedoblet leieinntektene. For å få dette til krevdes det ny teknologi med lette glass- og stålsystemer som igjen lot seg masseprodusere – som også var billig.

Derfor står de der som spektakulære vertikaler i Chicago, London og Hongkong og konkurrerer seg imellom om hvem som kan bygge aller høyest. De er dermed i seg selv de mektigste uttrykk for tidens viktigste drivkraft.

«Å eie et tårn er moro!» utbrøt den sjarmerende forretningsmannen Christian Ringnes til pressen. Han hadde nettopp kjøpt Tryvannstårnet på 118 meter, som kneiser alene på en av Oslos høyeste topper. Nå kan det vel være grunn til å tro at hans på forhånd solide navn i offentligheten ikke akkurat vil svekkes av å knyttes til et av de sterkeste maktuttrykkene i arkitekturen.

Det må da også være moro å tenke på.