Bekymret Oslo-byråd tar foreldreoppgjør: – Senk skuldrene

Idrettsbyråd Anita Leirvik North (H) mener mange idrettsforeldre bør roe ned.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

– Som fotballmamma ser jeg at det er mange som tror de har en Haaland i stua. Men det har de statistisk sett ikke, sier Høyre-politikeren.

North er bekymret for den tidlige profesjonaliseringen i deler av idretten. Hun er bekymret for at det blir for mye, både for barn og foreldre. At barna slutter og foreldrene kvier seg for å være frivillige.

Nå sitter hun på Friggbanen på Majorstua i Oslo.

Hun prater om hvordan kommunen har sin del av ansvaret for at flest mulig barn og unge kan delta i idretten, uavhengig av familiens økonomi. Det handler blant annet om fritidskort og støtte til områder i byen med levekårsutfordringer.

Men hun peker også på foreldrene:

– Det viktigste er at ungene skal ha det gøy. Da må vi som foreldre senke ambisjonsnivået på vegne av barna, slik at de holder på lenger. Dersom barn opplever at de aldri er gode nok, så tror ikke jeg de synes det er så gøy i lengden heller, sier North til VG.

Hun er byråd for kultur og næring i Oslo. Dermed har hun også ansvaret for idretten. Høyre-politikeren påpeker at det er gratis for klubbene å leie kommunale idrettsanlegg i hovedstaden.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

– I noen klubber kan man spille fotball uten å betale så mye. Men to hundre meter borti gata, så må man plutselig ut med 30.000 kroner i året. Da har det jo skjedd noe galt på veien, mener hun.

Hun fortsetter:

– Skal seksåringen virkelig trene fire ganger i uken? Det er slike ting foreldre kanskje bør spørre seg selv om. Dette er ikke jo ikke noe idretten selv anbefaler, men vi ser at det er enkelte klubber som tilbyr veldig mye trening.

– Helt konkret, hva kan gjøres?

– Vi skal ikke bare bruke pekefinger, men vi kan likevel si til foreldrene: Senk ambisjonene, ta det rolig og ha det gøy. Det er viktig å ha fokus på det, for det er på årsmøtene at man vedtar budsjetter og ambisjonsnivå. Vi må diskutere om vi skal fly inn en trener eller om det er greit at «pappaen til Per» tar treningen.

– Rett og slett senke skuldrene litt?

– Ja, absolutt: Senk skuldrene, istemmer North.

Anita Leirvik North har allerede kastet ut privatakademiet «Team Next Norway» fra kommunale anlegg i Oslo. Men hun er ikke motstander av akademier som sådan.

– Akkurat som om det må være lov å få ekstraundervisning i et instrument, må det gå an i idretten. Men det må gjøres til et økonomisk nivå som gjør at det er håndterbart for folk, mener hun.

Idrettsbyråden ser likevel ting i Oslo-fotballen som får henne til å reagere:

– Det foregår en rekruttering som ikke er grei: Klubbene henter spillere fra andre lag fordi man har tro på dem. Jeg snakket med et lag der spillere ble hentet fra levekårsutsatte områder. Men da det ikke fungerte i den nye klubben, dro ikke spillerne tilbake igjen med halen mellom bena. De sluttet i stedet.

North mener at barna bør trene i sitt eget lokalmiljø.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

– Eksempelet jeg peker på hadde ikke skjedd uten foreldrene. Men når store klubber som Vålerenga kommer og sier at «Du har et kjempetalent hjemme», så tenker man kanskje at man må la barnet få sjansen. Jeg vet jo ikke hva jeg selv hadde sagt, medgir hun.

Litt lenger nord, på Kringsjå i Oslo, sitter Christian Thue Bjørndal.

Han er førsteamanuensis på Norges idrettshøgskole, og har doktorgrad i talentutvikling i norsk håndball.

Forskeren er helt på linje med Anita Leirvik North og mener byråden setter fingeren på noe viktig, som også kan dokumenteres gjennom forskning.

– Men selv om det er helt betimelig å rette pekefingeren mot foreldrene så tror jeg det er viktig å forstå at de også handler som rasjonelle aktører i møte med en eskalerende og akselererende idrett, sier han til VG.

Bjørndal forsker på barne- og ungdomsidrett, trenerutdanning og og ferdighetslæring.

Han mener de ulike særforbundene i norsk idrett kunne hatt mye tydeligere retningslinjer.

– For eksempel er Norges fotballforbund et helt forferdelig eksempel. For hvis du ser på hva de anbefaler for «de som vil ha litt ekstra», så trener barn og ungdom - bare ved å fylle anbefalingene 30-40% - mer enn spillere i Premier League nivå 1-akademier, sier Bjørndal.

Han påpeker at foreldrene er én av mange aktører som er en del av problemet.

– Men det krever mye kognitiv og følelsesmessig innsats får å velge å ikke være med på karusellen, sier han.

Norges fotballforbund er konfrontert med kritikken fra Bjørndal. Leder for spiller- og trenerutvikling, Håkon Grøttland, reagerer:

– Forskere lever av sin faglige troverdighet, og derfor er det grunn til å forvente større presisjon enn det som kommer til uttrykk her.Våre anbefalinger i 8–9-årsklassen er for eksempel 2 + 2. Det betyr at klubben legger til rette for to ordinære lagstreninger i uka, i tillegg til to frivillige ekstratilbud for dem som ønsker mer aktivitet, sier han.

– Det er altså ikke slik at alle barn trener fire ganger organisert i uka. Anbefalingen handler om at klubben skal ha et tilbud både til dem som ønsker et moderat aktivitetsnivå, og til dem som ønsker litt mer, legger han til.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Tilbake til Friggbanen og byråd Anita Leirvik North.

Politikeren er bekymret for frivilligheten dersom alvoret blir for stort i barneidretten.

– Vi ser allerede nå at foreldre kvier seg for å være frivillige. Jeg har selv sett et lag skjelle ut dommeren i en J11-kamp. Hvem ønsker da å være dommer?

– Om du skal oppsummere, hva er budskapet her?

– At vi må jobbe sammen. Skal vi oppnå det vi ønsker, som er at barn skal drive med idrett lengst mulig og ha det gøy, så er vi nødt til å bidra alle sammen. Kommunen skal ta sin del, men foreldre har også et stort ansvar.