Boikott ikke veien å gå

1 month ago 9

Aps landsmøte skal gjennom de neste dagene ta stilling til om Norge skal boikotte Israel. Et ja til boikott vil kjennes godt for mange, de vil føle at de handler i møte med de umenneskelige lidelsene vi ser i Gaza.

Men for de sivile palestinerne i Gaza vil ikke en boikott bety noe for deres sikkerhet eller trygghet. Og i Israel vil et slikt vedtak fra regjeringspartiet i Norge trolig styrke de kreftene som ikke ønsker å stanse krigen.

Berettiget og legitim kritikk

Det israelske demokratiet står og vipper. Statsminister Benjamin Netanyahu forsøker å kaste sin sikkerhetssjef, Ronen Bar. Høyesterett har foreløping stanset dette. Netanyahu forsøker også å kaste den israelske riksadvokaten, samtidig som han gjør alt han kan for å få kontroll over høyesterett.

Det er store demonstrasjoner mot alt dette i Israel nå. Og for en våpenhvile som kan bringe de gjenværende gislene i Gaza hjem. Mange israelere opplever at de står i en kamp for demokratiet - en eksistensiell kamp mot autoritære krefter.

Den brutale krigføringen i Gaza har ført til massiv fordømmelse av Israel. Med god grunn. Gaza er bombet til ruiner. Det finnes knapt mennesker der som ikke har mistet et stort antall familiemedlemmer. Barn har mistet foreldre, foreldre har mistet barn.

Samtidig ser vi at berettiget og legitim kritikk av Israel tidvis sauses sammen med grumsete og skremmende antisemitisme - tidvis rent jødehat. Mens det knapt er kritikk mot Hamas blant mange av dem som protesterer mot krigen og støtter palestinerne. Men Hamas er ikke på palestinernes side. Tvert om. Hamas har gjort stor skade på det palestinske folk.

Familie og venner i Israel

Det logiske hadde vært å protestere både mot Hamas og mot Israels krigføring - til støtte for sivilbefolkningen i Gaza. Det har vi sett lite til.

Det går an å like Israel, men ta avstand fra den israelske regjeringen. Det går an å anerkjenne Israels rett til å forsvare seg, og samtidig fordømme den pågående krigføringen i Gaza.

Men det er ikke lett, slik debatten har utviklet seg. Heller ikke for jøder utenfor Israel, som ofte har et sterkt forhold til landet.

Mange av dem har familie og venner i Israel. Og de fleste har vokst opp med vissheten om at det er dit de kan dra, dersom livene deres igjen er i fare.

Jøder over hele verden vet at det er slik. Gjentatte ganger opp gjennom historien har de opplevd at de blir gjort til syndebukker i urolige tider. I Tyskland, med naziztdenes fremvekst gjennom 1930-tallet, endte det med et industrielt folkemord. Holocaust, der 6 millioner jøder ble drept. Denne erfaringen bærer jøder over hele verden med seg.

Nådeløs kritikk

Lederen for opposisjonen, Israels tidligere statsminister, Yair Lapid, fortalte nylig i en podcast om hvor overrasket han var over den overveldende applausen han fikk da han møtte amerikanske jøder i USA, og sa det som for ham var helt opplagt: Det er fullt mulig å være glad i Israel og folket der, og samtidig kritisere den sittende regjeringen i harde ordelag.

Episoden forteller en større historie: Om jøder over hele verden, antagelig også hos oss, som kanskje har lett etter måter å håndtere det som skjer i Gaza og i Israel. Både overfor seg selv, og i møte med storsamfunnet.

I samtalen jeg hørte med Lapid, var han nådeløs i sin kritikk av statsminister Benjamin Netanyahu. Lapid fortalte hvordan han allerede den dagen Hamas hadde gjennomført terrorangrepet 7.oktober, hadde tatt kontakt med Netanyahu og sagt at de nå burde legge alle motsetninger til side og danne en kriseregjering.

Lapids forutsetning var at de to mest ekstreme og ytterliggående partiene, med Ben Gvir og Smotrich i spissen, måtte ut.

– Noe av det som er galt med dagens regjering, er at den legitimerer jødisk fascisme. sa han i podcasten.

Samme syn

Men Netanyahu ville ikke kvitte seg med sine ekstremister i regjeringen. Hadde han gjort det, kunne han samlet Israel, og lagt en plan både for krigen, og for å forsøke å få alle gislene hjem. Skissert et felles mål, og et omforent bilde av hva som skulle skje når krigen en dag var over.

Ikke noe av dette skjedde.

Det ville vært demonstrasjoner mot Israel og krav om boikott uansett. Men mye kunne likevel vært annerledes, både i den konkrete krigføringen, og i hvordan omverden ser på konflikten. Og det kunne vært litt lettere å være jøde i resten av verden.

Netanyahu og Hamas har samme syn på tostatsløsningen. Ingen av dem ønsker det. Netanyahu har alliert seg med ekstreme politikere som vil ha Israel «from the river to the sea». Palestinske støttespillere som protesterer mot krigen i Gaza roper det samme i gatene i vesten nå. De vil ha hele Palestina «from the river to the sea» - det samme området.

Kan ikke «håndteres»

Dette ekstreme synspunktet, om et stor-Israel i hele området, har vært lite utbredt i israelsk politikk. Den vanlige oppfatningen har vært at Israel må finne en måte å leve side om side med palestinerne. I fred.

Tostatsløsningen ble av de fleste ansett som uaktuell. Mange hadde forsont seg med situasjonen slik den var. Etter mange forfeilede forsøk på avtaler var palestinerne, sett fra mange israeleres side, nå «håndtert». Svært få i Israel så noen annen vei videre.

Terrorangrepet 7.oktober viste hvor feil dette var. Palestinerne kunne ikke «håndteres». Det kunne ikke legges lokk på et uløst problem i all evighet.

Trengs andre ledere

Nå er partene lenger fra hverandre enn noensinne. Den gjensidige mistilliten er avgrunnsdyp. Det er vanskelig å se for seg en løsning. Og enda vanskeligere å se for seg at dagens situasjon kan vare.

Men et sted der fremme må konflikten løses. Da trengs det andre ledere, på begge sider. Og en verden som klarer å se begge parters behov for både sikkerhet, trygghet og selvråderett.

Et vedtak om boikott av Israel er ikke veien å gå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article