Hadde en ikke visst bedre, kunne en trodd det skulle selges kveg i Bærum i kveld. Unity Arena er fylt til randen med jeans, flanell, capser og cowboyhatter.
Zach Bryans konsert på Fornebu er en del av artistens hittil største internasjonale turné, «With Heaven On Tour».
Med seg i bagasjen har han syv album og flere EP-er. Sisteplaten «With Heaven On Top» ble sluppet i begynnelsen av januar.
Det er klamt inne på Unity Arena, men ikke helt fullsatt for amerikaneren.
Det til tross for at 30-åringen i fjor høst knuste publikumsrekorden til George Strait hjemme i USA, da han ifølge Variety spilte foran 112,408 publikummere på Michigan stadion, også kjent som «Big House».
I kveld er han på plass på Unity.
Mangler kun vaskebrettet
Scenen ser ut som den mest klassiske en kan tenke seg, og hovedpersonen trer inn til røde og blå lys, og lyden av «Star-Spangled Banner».
Den er også introen til «Overtime» fra Bryans selvtitulerte album fra 2023.
Artisten har først og fremst gjort seg bemerket som en som kan føre myke melodier med grums i stemmen og sinnet. Til tider føles musikken som snutter av begredelige skjebner og selvsabotasje i hildringstimen. Låtene skriver han selv, noe som er en deilig kontrast til hitfabrikkene som går varme i Nashville.
Albumet «Heaven On Top» har introdusert flere musikere inn i Bryans musikk, også på scenen. 19 stykker har han med seg.
FOR FULL MUSIKK: Fele, ulike gitarvarianter og en rekke blåsere var noen av instrumentene publikum fikk oppleve på Fornebu onsdag kveld.
Foto: Tom Ivar Øverlie / NRK P3Blåseseksjonen og strykekvartett blir med fra første stund. Felen bærer andrelåten «Open The Gate», sammen med Zach Bryans stemme, som er sann til innspillingene.
Bryan bytter ut den akustiske gitaren med en elektrisk for «Say Why». Lyden blir tyngre inne i arenaen.
«Condemned» tar opp tempoet, med pedal steelgitaren på jobb, og «Heavy Eyes» fortsetter spurten. Her blir det så travelt i instrumenteringen at jeg begynner å lete etter vaskebrettet.
Tramp og klapp og tramp og klapp
På begynnelsen av 2010-tallet etablerte Americana-sjangeren seg kommersielt, med artister som The Lumineers og deres «stomp clap hey»-musikk.
Parallelt med dette fikk «bro-country» – sånn pickup truck, solo-cup og en eller annen dame i olashorts type musikk – fotfeste. Damer og drikking gikk fra å være countryens måte å gi uttrykk for elendighet, til ren og skjær guttastemning.
Zach Bryan er ikke fremmed for en truck, whisky eller damer.
SKRIVEGLEDE: Skikkelig arbeidsjern, eller lite kritisk til egne tekster? Zach Bryans nyeste plate på hele 25 låter står i stil til de foregående på 19, 16 og 34 spor.
Foto: Tom Ivar Øverlie / NRK P3Men man hører også at artisten er forankret i den enkle og inderlige musikken til The Lumineers. I tillegg til å være nok en mann med dobbelt fornavn som lefler i alt-sjangrene, forteller Bryan historier i heartlandrockens ånd.
Men på kveldens konsert er det tramp-og-klapp-stemningen som preger festivitetene – til det kjedsommelige.
Under «Motorcycle Drive By» trampes det og klappes det, «East Side of Sorrow» også. «Fifth of May» tar oss delvis ut av tramp-og-klapp og inn i heartland. Her får gitaristene ha en liten face-off og man får en bedre følelse av mengden musikere på scenen, før vi er tilbake igjen.
«Burn, Burn, Burn» får kveldens mest rendyrkede trapp-og-klapp-stemning, denne gangen både av og på scenen.
GOD STEMNING: Zach Bryan-fansen så ut til å storkose seg i Unity Arena.
Foto: Tom Ivar Øverlie / NRK P3Det føles som man myser med ørene. Introene vekker begeistring, mens innmaten av låtene blir vanskelig å skille fra hverandre. Og når det tas i mer, som på «Bowery», blir lyden vond og bandet grøtete.
Si at du elsker meg, uten slagtromme
Mellom alle slagene blir det også øyeblikk som trenger gjennom på helt eget vis.
På «Oklahoma Smokeshow» får artisten formidlet sin stemmes beste gutturale evne, og «Nine Ball» er og forblir Bryans historiefortelling på sitt beste, både innspilt og live.
«Something in the Orange» blir ikledd en gråtkvalt stemning med fele og gitar. Bryan benytter anledningen til å si at han elsker oss, og det er nesten så man vil tro det. Men bare nesten, for han blir overskygget av en irriterende slagtromme som insiterer vel mye på dramatikken i låten.
«Pink skies» følger på, og hadde vært farlig lik forrige låt uten munnspill, banjo og mer av bandet. Likheter til tross, bygges den opp til et av kveldens beste innslag.
SPILLER I VEI: «Tusen takki», meldte Zach Bryan fra scenen på Unity Arena, ingen skrivefeil der. Her er han med munnspill.
Foto: Tom Ivar Øverlie / NRK P3På balladen «I Remember Everything» tar en korist Kacey Musgraves' vers og gir konserten et friskt pust mot slutten.
Hadde Bryan sagt at han elsket oss nå, hadde jeg trodd på det.
Banjo versus spelemann
Når artisten så trer av, er det ingen klapping å høre fra publikum, før litt laber roping begynner å ulme.
Kanskje kjenner de på å ha hørt det meste nå, opptil flere ganger.
Engasjementet fra salen rekker å dø ut, bygge seg opp igjen, dø ut igjen og bygge seg opp enda en gang før det blir encore.
«Revival» blir kveldens siste låt, og den råeste.
Bandet spiller seg nevneverdig ut med en temposyk trommesolo, blåserne som får hvine fra seg til begeistring, og strykekvartetten likeså. Bassisten tar soloen sin oppå pianoet, mens resten av bandet bukker i takt bak ham.
Og ikke minst iscenesetter banjospilleren en liten besvimelse før han, på godt norsk, «shredder» i noen sekunder. Men han må se seg slått av spellemannen på fele.
Stemmen, historiene og refrenger som lever er det som er sjarmen ved å se Zach Bryan og bandet hans live.
Men selv et frigjørende punktum klarte ikke helt å overdøve overtrampet på Unity Arena denne onsdagen.
Publisert 04.06.2026, kl. 01.44
English (US)