Bør Nicolai Tangen selge seg ut av USA?

Han ser ut over havna igjen og sier: «Når jeg ser ut nå, og der er ingen skip å se, er det noe som hender av og til, men det er temmelig sjeldent. Så når jeg ser det i kveld er det en sterk påminnelse av at virkningen av tollpolitikken som føres, har virkelige konsekvenser.

Havnearbeiderne mister jobbene. Togene som pleier å stå klare i havna for å frakte kinesiske varene utover hele USA, er der ikke lenger. Det er hundrevis av stillinger bare her i vårt område som blir borte, fortsetter Ryan Calkins.

Og hva med butikkene rundt om i landet som står klar til å ta imot varene? Ei kvinne som driver en havnekafé i nærheten fortviler. Arbeidsgjengene rundt spisebordene som har fylt lokalene med liv, er borte. «De snakker om de nye jobbene de skal skape,» sier hun. «Hvor er de? Jeg ser dem ikke.»

Aktiviteten i USAs største havn i Los Angeles er ned 35 prosent. Jordbrukseksporten til Kina stanser opp. Godstogene med avlinger reiser halvfulle av sted. Kineseren velger nå å kjøpe soyabønnene sine andre steder. Fortvilte bønder rister på hodene sine.

Jerome Powell, den amerikanske sentralbanksjefen, holder ikke tilbake når han karakteriserer situasjonen: «Hvis tariffene fortsetter å øke, (…) vil det sannsynligvis skape inflasjon, senke den økonomiske veksten og øke arbeidsløsheten.» Det sentralbanksjefen her skisserer opp, er en stagflasjon. Prisene øker samtidig med arbeidsledigheten.

Aldri har vel verden sett et lignende økonomisk vådeskudd som det Trump og hans økonomiske sjefsguru i Det hvite hus, Stephen Miran, nå har kokt i hop. Resultatet ser ut til å kunne bli en ny økonomisk 1929-tsunami. Men denne gangen skjer det med overlegg basert på feilslutninger fra den Harvard-utdannede sjefsøkonomen og sjefen hans i Det hvite hus.

To uheldige omstendigheter støter her sammen. En stabukk og enehersker i Det hvite hus i samarbeid med en økonom som synes å leve i sitt eget teoretiske elfenbenstårn.

Kort fortalt går Stephen Mirans økonomiske strategi ut på å innføre vidtrekkende tollmurer for å balansere USAs kolossale budsjettunderskudd av varer med andre land. Den sterke dollaren som har gjort det tilnærmet umulig for amerikanerne å konkurrere på like vilkår, vil da svekkes. Tollmurene som vil bli forhandlet frem for å fremme et mer rettferdig varebytte, vil avhenge av de enkelte landenes lojalitet til USA. Er du snill og gjør som USA sier, vil tollen senkes til et lavere nivå.

Det er mye her som stemmer i teorien, men når du lever i en økonomisk eventyrverden og har en dampveivals av en president på laget, er det all grunn til å være skeptisk. Enhver som har et minimum av psykologisk innsikt, vil nemlig kunne forstå at dette opplegget vil skape stor uro i finansmarkedene. Stephen Miran hadde nok heller ikke sett for seg hvor kaotisk sjefen hans implementerer hans teorier. Der er i det hele tatt en økonomisk blindhet over det hele som er ganske forbløffende.

Så seiler vi da mot det som ser ut til å kunne bli en økonomisk grunnstøting av dimensjoner, en grunnstøting ytterligere forsterket av «The Big Beautiful Bill Act,» nettopp vedtatt av republikanerne i Representantenes hus. Denne «vakre» Trump-loven vil, i løpet av 7 år, øke USAs underskudd med 3,8 trillioner dollar, forteller finansmyndighetene oss. Legger du så til de 8 trillioner dollar som forsvant i den første Trump-perioden, og de 4 trillionene som ble borte under Biden, har USA nå godt over 37 trillioner dollar i gjeld.

Da er det ikke rart at det siste av de store analyseselskapene, Moody, i disse dager nedgraderer USAs kredittstanding.

Under oljekrisen 1973 lå oppimot 50 prosent av den norske flåten i opplag. Garantiinstituttet for skip og borerigger prøvde fortvilet å redde situasjonen, men ble i stedet et dypt og unødvendig pengesluk for den norske staten. Vi kan nå få et nytt 1973-sjokk. Svekkes verdenshandelen, vil det i første omgang gå ut over den norske tankfarten. Dernest kan man, som i 1973, forvente et kraftig fall i oljeprisen. Eksportindustrien vil lide, og man kan i Norge igjen komme til å oppleve en arbeidsledighet som vi opplevde i kriseåret 1993.

USAs økonomi med sin sterke dollar, har siden den andre verdenskrigen vært selve ryggraden i det globale økonomiske systemet. Svikter denne økonomien oss, blir det kritisk. I denne situasjonen er det verdt å holde et ekstra øye med hva Nicolai Tangen foretar seg. Halvparten av oljefondets verdier er nemlig syltet ned i USA. Kanskje er det på tide å vurdere å selge seg ut av det amerikanske statsobligasjonsmarkedet, Nicolai, før du mister alle sparepengene våre?