Brannsikkerhet avgjøres ikke av antall tiltak, men av det svakeste leddet

Det er viktig å skille mellom forebyggende anbefalinger og faktiske krav i regelverket. Brannsikkerhet i eksisterende bygg reguleres ikke bare av Brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, men også av Plan- og bygningsloven (se kapittel 31), Internkontrollforskriften og Arbeidsplassforskriften, for å nevne noen. Disse regelverkene stiller krav til at bygg og virksomheter samlet sett skal være sikre, basert på faktisk bruk og risiko, selv om bygget er oppført etter eldre regelverk.

Brannloven er funksjonsbasert og åpner for at eldre bygg kan ha et annet sikkerhetsnivå enn nybygg, forutsatt at minimumskravene etter byggeforskriften av 1985 er oppfylt, og at eier kan dokumentere forsvarlig brannsikkerhet. Dette er etter mine 20 år i bransjen, i praksis sjelden gjort.

Manglende direkte varsling til brannvesenet er i seg selv ikke et regelbrudd i eldre bygg, og en tilsynsrapport fra 2024 avdekket ingen konkrete avvik. Samtidig gir en slik uttalelse ikke nødvendigvis svar på om det foreligger en helhetlig brannteknisk tilstandsvurdering, om bygget har et dokumentert brannkonsept, eller om virksomhetens egen risikovurdering etter internkontrollregelverket er tilstrekkelig.

Her er det avgjørende å forstå skillet mellom tilsyn og ansvar. Brannmyndighetenes tilsyn er et myndighetsansvar. Tilsyn innebærer ikke en godkjennende rolle, men forutsetter at eier kan fremlegge relevant dokumentasjon som viser at brannsikkerheten er ivaretatt og at tilsynet vet hva de skal etterspørre. Manglende avvik i et tilsyn er derfor ikke det samme som en fullstendig brannteknisk vurdering av bygget.

Direkte varsling er et godt og ofte hensiktsmessig kompenserende tiltak i tette trehusmiljøer. Vurderingen av nødvendige tiltak må imidlertid baseres på byggets konstruksjon, bruk, virksomhetens risikobilde og det samlede regelverket, ikke på enkeltstående tekniske løsninger alene.

Summen av brannsikkerhet avgjøres ikke av antall tiltak, men av det svakeste leddet. For eksempel vil manglende branncelleinndeling, som skal begrense en brann til et avgrenset område i en gitt tid, være langt mer kritisk, enn om et slikt skille holder i 30 eller 60 minutter. Dersom tilfredsstillende tid et slikt skille skal holde ikke kan etableres, må dette kompenseres gjennom andre tiltak som sikrer tidlig oppdagelse, rask varsling og effektiv slokkeinnsats.

Dette stiller også krav til kompetansen hos dem som utfører branntekniske tilstandsvurderinger og utarbeider brannkonsept. Slike vurderinger må bygge på både regelverksforståelse og praktisk kunnskap om eldre konstruksjoner, bruksmønstre og risikoforhold i tette trehusmiljøer. Uten tilstrekkelig faglig kompetanse risikerer man at vurderingene blir formelle, snarere enn reelt risikoreduserende.

Til syvende og sist handler brannsikkerhet i eldre bygg ikke om hvorvidt ett bestemt tiltak er på plass, men om hvor robust helheten er. Regelverket gir rom for ulike løsninger, men stiller samtidig tydelige krav til vurdering, dokumentasjon og ansvar. En konstruktiv debatt bør derfor handle mindre om hva som ikke er pålagt, og mer om hvordan risiko faktisk er redusert til et forsvarlig nivå i praksis. Her er den store mangelen og utfordringen.