Bruken av sanksjoner har eksplodert. Virker de?

Å ilegge sanksjoner mot to israelske regjeringsmedlemmer er et signal om at de og deres allierte, inkludert USA, står utenfor vårt verdifellesskap, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich, som har fått sanksjoner mot seg. Foto: Maya Alleruzzo, AP/NTB

Sanksjoner er et langt billigere og enklere virkemiddel enn militære operasjoner, men de kan ha like omfattende og langsiktige konsekvenser for dem som rammes.

Det stilles ofte spørsmål til forskere om hvorvidt sanksjoner virker. Det er igjen blitt aktualisert etter at Norge, Storbritannia, New Zealand, Canada og Australia innførte sanksjoner mot Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich for å ha oppfordret til ekstremistisk vold mot palestinere.

På et så forenklet spørsmål er det lett å svare nei med referanse til studier som viser at man bare oppnår det man ønsker med sanksjoner i rundt 30 prosent av tilfellene, og det skjer nesten aldri om målet er å presse frem et demokratisk regimeskifte eller å stoppe et militært felttog.

Men snarere enn å svare ja eller nei bør vi lete i forskningen etter svar på hvordan å sanksjonere på en måte som gjør mer gagn enn skade.

Økt bruk

Bruken av sanksjoner har eksplodert de siste årene. Antallet sanksjoner ilagt av USA har mer enn tidoblet seg siden årtusenskiftet. USA har nå aktive sanksjoner mot en tredjedel av verdens land og mot 60 prosent av landene i det globale sør. EU er også blitt mer aktiv, men det er kinesiske sanksjoner som øker mest. I 2024 doblet Kina sin bruk av sanksjoner.

Vi har også fått et stadig større repertoar av sanksjoner å ta i bruk. Omfattende handelsembargoer er blitt sjeldnere, mens bruken har økt av individuelle sanksjoner, som de rettet mot Ben-Gvir og Smotrich. De omfatter ileggelse av reiserestriksjoner og frysing av eiendeler i utlandet.

Målet er å straffe for menneskerettsovergrep eller andre forbrytelser, eller å presse eliter til å vende seg bort fra regimer man ønsker å ramme.

Også sektorsanksjoner har økt. De innebærer forbud mot handel eller finansielle transaksjoner med aktører innenfor en sektor eller et territorium. Videre ilegger USA stadig oftere «tredjepartssanksjoner», som når bedrifter som handler med Cuba, får forbud mot å handle med USA.

Boikott er noe annet og dreier seg oftest om ikke-økonomiske tiltak (som boikott av Eurovision) eller konsumentaksjoner.

Flere negative utilsiktede virkninger

En veldig overordnet konklusjon fra de siste års forskning er at sanksjoner virker litt oftere enn tidligere konkludert med, men at de også har flere negative utilsiktede virkninger.

Det er fremdeles slik at man har større sjanse for å oppnå det man vil med sanksjoner om de innføres av flere land sammen gjennom multilaterale organisasjoner, om de brukes mot demokratier, og om det i utgangspunktet er stor grad av handel mellom partene.

Virkelig multilaterale sanksjoner blir nesten aldri innført lenger på grunn av splittelse blant verdens stormakter. På listen over verdens mest sanksjonerte land finner vi nå ingen reelt demokratiske regimer.

Tre konsekvenser

Nære økonomiske forbindelser mellom land eksisterer imidlertid fremdeles. Derfor har man også funnet at sanksjoner faktisk har større negative konsekvenser for økonomien i sanksjonerte land enn man tidligere trodde.

Konsekvensene er mer strukturelle, og de varer også etter at sanksjonene er lettet på. Vi ser tre konsekvenser i de fleste sanksjonerte land:

• Galopperende prisvekst.
• Økt fattigdom og ulikhet.
• Økt kriminalitet og innslag av uformell eller svart økonomi.

Prisveksten er et resultat av mindre import, høyere lånekostnader og generell brems i produksjonen. I Venezuela kollapset økonomien totalt og var i 2021 krympet til en tredjedel av hva den var i 2012.

Den beste studien av det tyder på at sanksjonene kan forklare halvparten av nedgangen. Næringslivet rammes direkte og må søke alternative markeder, kilder til import og kreditt, noe som både styrker båndene til andre sanksjonerte stater og til kriminelle aktører.

En nyere studie viser for eksempel at 43 prosent av all råolje nå fraktes på skip i den såkalte «skyggeflåten», som har slått av det lovpålagte automatiske identifikasjonssystemet.

Bruken av kryptovaluta øker også betydelig i sanksjonerte land.

Øker oppslutningen om autoritære ledere

Politisk ser man også et mønster. En helt ny studie gir sanksjoner rundt 50 prosent sjanse til å lykkes med små demokratiske forbedringer, men de bidrar også til å svekke beskyttelse av menneskerettigheter og å øke oppslutningen om autoritære ledere fordi de kan fremstå som folkets beskyttere mot en ytre fiende.

Folk flest blir mer avhengige av staten for bistand ettersom fattigdommen øker. Avskåret fra tidligere handelsforbindelser blir også næringslivet mer avhengig av staten. I mange land har vi sett militære, som Nasjonalgarden i Iran, bli den nye økonomiske eliten. Det finnes få tilfeller av at sanksjonerte eliter vender seg bort fra sin politiske leder. I tilfellet Russland har vi tvert imot sett at de såkalte «oligarksanksjonene» har bidratt til en konsolidering av oligarkiet.

I internasjonal politikk har motstand mot sanksjoner samlet ikke-vestlige land som ellers egentlig har lite til felles. For eksempel er fordømmelse av sanksjoner blitt en gjenganger i slutterklæringer fra toppmøter i Brics-sammenslutningen. Man prøver sammen å styrke alternative betalingsmåter til den amerikanske dollaren og Swift for å minske sårbarheten for sanksjoner.

Tydelig internasjonal koalisjon

Er det da alltid feil å sanksjonere? Ikke nødvendigvis. Sanksjoner blir i dag ilagt midt i et geopolitisk skifte.

Tidligere har de aller fleste sanksjoner vært ilagt av Vesten mot land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Nå ser vi både vestlige sanksjoner mot tidligere allierte og at land som Kina selv begynner å sanksjonere. I denne konteksten har sanksjoner også som hensikt å bidra til en grensedragning for gamle og nye allianser.

Å ilegge sanksjoner mot to israelske regjeringsmedlemmer er et signal om at de og deres allierte, inkludert USA, står utenfor vårt verdifellesskap. Det er lite sannsynlig at det har særlig direkte effekt på Israels krigføring i Gaza. Men om de er et ledd i å bygge opp en tydelig internasjonal koalisjon som kan skape press mot Israel, kan de likevel være viktige.

Det samme kan man si om sanksjonene mot Russland. På tross av at russisk økonomi viser svakheter, har sanksjonene så langt fått begrensede konsekvenser på slagmarken. Men uansett ville det vært umulig for Norge å stå utenfor sanksjonsregimet, både av hensyn til signalet det ville sendt til våre allierte, og fordi Norge da ville blitt en del av den russiske strategien for å omgå sanksjonene.

Må tenke nøye gjennom konsekvensene

Det sanksjonsforskningen har lært oss, er at man må tenke nøye igjennom tilsiktede og utilsiktede konsekvenser.

Sanksjoner er et langt billigere og enklere virkemiddel enn militære operasjoner, men de kan ha like omfattende og langsiktige konsekvenser for dem som rammes.

Det er ikke alltid mer omfattende sanksjoner er et mer effektivt virkemiddel. Det avhenger av den overordnede strategien sanksjonene er en del av, og potensialet for backlash.