Bygda er mer enn et postnummer

Distriktene må slutte å bli behandlet som et problem som skal kompenseres for. De er en del av løsningen på mange av Norges utfordringer, skriver Frp-politiker Aleksander Meihack Thu.

DEBATT: Når folk gir opp å bygge hus eller utvikle næring, er det sjelden manglende vilje som er årsaken. Det er systemer som har blitt for tunge, for detaljerte og for fjerne fra virkeligheten i distriktene.

I byråkratiets Norge ser det ut til at distriktene først og fremst er blitt et kartutsnitt og et postnummer. Det er nesten som om noen der oppe tror at folk flytter hit for å stå stille og vente på tillatelser.

De som bor her, vet bedre. Bygda er ikke bakpå – den holdes igjen.
Folk har ideer, fagkunnskap og pågangsmot, men altfor mange møter veggen i møte med et system som nærmest jobber mot dem, fremfor å hjelpe dem. Søknader om å bygge hus, sette opp garasje eller utvikle eiendom og næring blir møtt med ventetid, krav og tekniske tolkninger som får selv tålmodige folk til å gi opp.

Det er en kamp mot papirhaugen, ikke mot realiteten. Og den kampen taper distriktene.

Festtalene handler ofte om «å satse på bygda», men i praksis strupes vi litt og litt. Når regelverket blir så omfattende at det skaper mer frustrasjon enn framdrift, da er det noe galt med retningen.

Små kommuner kjenner sine egne innbyggere best, men får likevel ikke bruke lokalt skjønn fordi staten legger så mange føringer gjennom lover og regler at det i praksis styrer utfallet. Resultatet er at handlingsrommet snevres inn, og mange mister troen på at de blir behandlet med fornuft.

For folk som faktisk lever her, handler dette om mer enn papirer. Det handler om å kunne bygge et liv, ikke bare et hus. Om å skape arbeidsplasser, familie og framtid i ei bygd som folk ønsker å være en del av.

Det trengs en ny tankegang. Kommunen bør være på lag med folk – ikke med systemet. Staten må gi mer frihet lokalt, og mindre av alt som kveler fremdrift med kontroll og rapportering.

Distriktene må slutte å bli behandlet som et problem som skal kompenseres for. De er en del av løsningen på mange av Norges utfordringer – enten det handler om bosetting, arbeidsplasser, matproduksjon eller beredskap.

Bygda er ikke et museum. Den er levende, men den trenger luft for å puste – og politikere som våger å kutte papir, ikke bare klippe snorer.
For den er mer enn bare et postnummer – den er et hjem for folk som vil bidra, bygge og skape. De må få slippe å be pent om lov hver gang de prøver.