Byutvikling eller byavvikling?

DEBATT: Jeg er en bergenser bosatt i Stavanger. Jeg tror ikke dere som er født og oppvekst her alltid ser eller anerkjenner skjønnheten og egenarten med byen deres. For det er virkelig noe spesielt som har vokst fram.

Innsenderen undrer seg over hvorfor Stavangers egenart settes på spill mellom Våland og Storhaug. Bildet viser Paradis Brygge ved Hillevågsvatnet. Foto: Fredrik Refvem

Stavanger er ikke bare en by. Det er en fortelling: En av Europas største trehusbyer, formet av solid håndverk og historie. Derfor er jo også store deler av bebyggelsen vernet – fordi den representerer en kulturarv av nasjonal og internasjonal verdi.

Stavanger er ikke kjent for monumental arkitektur eller storslåtte byggverk, bortsett fra Domkirken, men for det motsatte: det lavmælte og vakre i ulike stilarter. Hele 8000 hus vitner om en unik stilhistorie fra empire til funksjonalisme, bevart gjennom strenge verneregler. For meg er det denne egenarten som gjør byen attraktiv – både å bo i, gå i og besøke.

Likevel ser det ut til at vi nå har fått en byutvikling som helst vil hviske ut akkurat det. Midt i Stavangers vakreste indrefilet – mellom Våland og Storhaug – planlegges det nå massive, klosseformete bygg som kunne vært plassert hvor som helst. De er anonyme som et parkeringshus og sjelfulle som en dosett/pilleeske i formen. Dette i et område mellom Paradis og Våland.

Skal det groteske få fram det vakre?

Jeg begriper det ikke. Er planen å trekke linjer mellom himmel, les: Paradis og helvete? Vil det groteske og smakløse få oss til å verdsette det vakre? Skal «husene» som slanger seg bortover representere slangen i Paradis? Ble fristelsen for stor? For det handler ikke bare om hva som bygges, men hvor.

For oss som bor i den verneverdige delen av byen er reglene krystallklare: Her kan du ikke endre noe uten å fylle ut skjemaer som kvalifiserer til en mastergrad i byråkrati. Alt skal i utgangspunktet bevares. Hver list, hver detalj, hver historiske skjevhet. Takk og pris for det! «Ta vare på sjelå», heter det i brosjyren som er sendt ut til alle oss som eier et av disse gamle trehusene. Og på Stavanger kommunes sider står det videre «Stavanger kommune ønsker å bidra til at det beste med trehusbyen bevares, og politikerne har vedtatt en egen hensynssone for trehusbyen».

Men mellom Våland og Storhaug skal det ikke såkalt ta hensyn ...? Her selger vi sjelen..? For der kan man altså rasere egenart og skjønnhet – helt uten å ta hensyn til historie eller bevaring. Jeg elsker å bo bynært. Jeg nyter å gå hjem fra byen. Å rusle gatelangs, la tankene vandre sammen med blikket. Se bemerkelsesverdige detaljer på hus og i hager.

Moderne, med identitet

Å ta vare på byggenes sjel bidrar til innvendig sjelefred. Det er en av gledene ved å bo i Stavanger. Nå ser det ut til at turen i fremtiden vil bli en slags arkitektonisk hinderløype, der nye bygg dukker opp som vorter i bybildet, én etter én, til skjønnheten til slutt går tapt.

Byutvikling bør handle om å foredle det vi har. Om å spille på lag med byens identitet og ta hensyn til hva forskning sier at folk verdsetter når det kommer til arkitektur og bebyggelse. Jeg spør som Hans Olav Brenner: «Hvorfor bygger vi urovekkende stygt i verdens vakreste land?»

Stavanger fortjener bedre enn sjelløse og heslige bygg på byens mest verdifulle tomter. Det er mange eksempler på at vi kan bygge moderne uten å være identitetsløse. Spørsmålet er bare om de som har ansvar for planleggingen husker hvorfor folk elsker denne byen i utgangspunktet. Til og med bergensere.