Da Orbán falt

14 hours ago 7

Jeg hopper ut av taxien på Batthyány ter og merker det med én gang.

Stemningen er annerledes. Eller kanskje løsnet.

Den forsiktige optimismen som har preget ungarerne jeg har møtt de siste dagene, er borte. Her er den noe annet – mer synlig og selvsikker.

På dette torget står de håpefulle. Og de blir stadig flere.

De som er lei. Lei korrupsjon. Lei et Ungarn som stadig havner på kant med resten av Europa.

De står vendt mot Donau, mot parlamentet på den andre siden. Så nær at det nesten føles innen rekkevidde.

I kveld står de på valgvaken til Péter Magyar. Mannen som – nesten ut av det blå – har klart det ingen andre har fått til: Å mobilisere mot Orban.

Det som samler dem er ikke først og fremst hva Magyar er – men hva han ikke er. «Han er ikke » er en gjenganger.

Det er ikke et kompliment. Men det er nok.

At Magyar har bakgrunn fra Orbáns parti, er konservativ og på noen punkter ligner mannen ungarerne nå mobiliserer mot, er en risiko mange er villige til å ta.

Et av parene på torget sier det rett ut:

– Først må vi kvitte oss med Orban. Så kan vi snakke om hva som skjer videre. I den rekkefølgen.

Hun har malt det ungarske flagget på begge kinn. Han holder rundt henne.

Rundt oss vokser folkemengden.

Blikkene er festet på storskjermen.

To eksperter diskuterer målinger, men ingen følger egentlig med på ordene. Det er kartet som teller. Fargene. Hvem leder – og hvor.

For hver oppdatering går det en bølge gjennom mengden.

Kvelden før sto jeg noen steinkast unna, på Viktor Orbáns siste valgmøte.

Rammen var en helt annen.

Budapalassets storslåtte omgivelser. Brennende fakler. En alternativ fortelling som har definert Ungarn i årevis.

Et land under press. Et land under angrep.

Fienden skifter ansikt, men budskapet er det samme: De må stoppes før det er for sent. Ukrainere. EU-byråkrater. Migranter.

Fra scenen ble det advart mot krig, økonomisk kollaps og et Ungarn som mister kontrollen over seg selv. Bare én kan forhindre det, sa han og pekte på seg selv.

Men her, langs elven, er det som om Orbans parallelle virkelighet sakte mister grepet.

For hver nye prognose på skjermen blir den litt fjernere.

Jubelen stiger i takt med tallene. Klemmene sitter løsere. Folk vender seg mot hverandre, ikke bare mot skjermen.

Langs trikkeskinnene løper noen gutter gjennom folkemengden. «Kom deg vekk, Putin!», roper de av full hals og får med seg flere.

To timer etter at valglokalene stengte, peker alt i én retning: Péter Magyar har ikke bare vunnet, han har fått et flertall som gir ham full kontroll.

Etter hvert som flere tall tikker inn, bekreftes det som for få timer siden virket utenkelig – et superflertall, to tredjedeler av mandatene, nok til å ikke bare overta makten, men til å endre systemet Viktor Orban har bygget opp gjennom 16 år.

På torget bryter jubelen løs.

Magyar er ingen rockestjerne, men i kveld spiller det ingen rolle.

Hundretusener har møtt opp for å feire det ingen før ham har klart: å vinne over Orban.

Selv politifolkene langs trikkeskinnene smiler. Jeg spør hva de tenker. «Et øyeblikk verdt å merke seg», som om også de forstår at historien om hjemlandet deres blir omskrevet minutt for minutt.

Bare i løpet av noen timer har slagordene gått fra å handle om motstanden mot Orban til Magyars eget valgkampslagord: «Tisza flommer» – oppkalt etter elven Tisza og et parti som nå flommer over av både glede og støttespillere.

Det er en monumental seier. For dette handler ikke bare om et valgresultat. Det handler om slutten på et politisk system – og starten på noe ingen helt vet hva er.

De neste dagene vil bli avgjørende.

Men denne kvelden kunne mange ungarere puste lettet ut og feire.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article