Da vi gikk gjennom russiske mediekilder og offentlige rapporter, la vi merke til noe interessant. Én sak sto frem.

Russland har dokumentert interesse av å fyre opp under splid og svekke tillit i vestlige demokratier, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Fosen-aksjonister har hengt opp samisk flagg foran Stortinget. Foto: Cornelius Poppe, NTB

Da vi gikk gjennom russiske mediekilder og offentlige rapporter, la vi merke til noe interessant.

I sin siste podkastepisode om påvirkning drar Politiets sikkerhetstjeneste (PST) til Karasjok. I møte med sametingspresident Silje Karine Muotka spør de om samiske samfunn og institusjoner er særlig utsatt for utenlandsk påvirkning. Bakgrunnen er stortingsvalget og PSTs advarsler om ikke-vennligsinnet påvirkning fra fremmede makter.

Det kan virke søkt å trekke tråden fra storpolitikk til lokale forhold i Norge. Hva er det egentlig som skal påvirkes, og hvorfor? Her er en mulig forklaring.

Under lokalvalgkampen i 2023 undersøkte Utsyn – senter for sikkerhet og totalforsvar vindkraftdebatter i Norge på jakt etter utenlandsk påvirkning. Da vi gikk gjennom russiske mediekilder og offentlige rapporter, la vi merke til noe interessant. Én sak sto frem: Fosen-dommen, hvor vindkraft og reindrift har satt den norske stat og samiske grupper opp mot hverandre. Hva er det ved Fosen-dommen som tiltrekker seg russisk interesse?

En sannsynlig forklaring handler om den enormt mobiliserende konfliktkraften som Fosen-saken fikk, og fortsatt har. Russland har dokumentert interesse av å fyre opp under splid og svekke tillit i vestlige demokratier. For dem er Fosen-saken en lavthengende frukt. Konflikten på Fosen traff tidsånden og virvlet opp gamle og nye skillelinjer som fortsatt er i spill, og som derfor kan utnyttes av dem som ønsker å forsterke splittelser.

Desinformasjon og valgpåvirkning

I Fosen-saken ga staten grønt lys til utbygging av to store vindkraftverk på Fosen i Trøndelag i vinterbeiteområder for samisk reindrift. Reindriftssamene klaget saken inn for retten. I 2021 fastslo Høyesterett at vedtakene var ugyldige fordi de krenket samenes menneskerett til å utøve sin kultur, slik det er nedfelt i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Konflikten fortsatte, men i 2024 kom partene til enighet. Kort fortalt fortsetter vindkraftverkenes drift, mens reindriftssamene blir kompensert økonomisk og med ekstra beiteareal og får vetorett ved konsesjonsforlengelse. Under valget i 2023 var saken fortsatt uavklart og betent.

Over lengre tid har norske sikkerhetsmyndigheter, Nato, EU og våre nordiske naboland vært tydelige om at utenlandske stater ønsker å forsterke splid i europeiske land gjennom cyberoperasjoner, desinformasjon og valgpåvirkning.

Hovedvirkemiddelet synes å være å ta en allerede eksisterende konflikt – symbolsk, betent eller tabubelagt – og helle bensin på bålet. Påvirkningens hensikt er ikke et gitt utfall, men å skape splid, mistenksomhet og motsetninger. Det svekker beslutningsevne og forstandig styring og mørner samfunnet for mer målrettede operasjoner senere.

Fra det lokale til det globale

Det spesielle med konflikten på Fosen er at den tar opp i seg konflikter og strømninger fra det lokale til det globale. Den blander ulike konflikter sammen og visker ut grensene mellom det nasjonale og internasjonale. Derfor er det bare fantasien som setter grenser for hvordan den kan utnyttes av en stat som ikke ønsker oss vel.

På lokalt nivå kan slike saker svekke folkestyret. I vår undersøkelse fant vi de mest uforsonlige vindkraftkonfliktene i møtet mellom samiske aktivister og utbyggere/lokalpolitiske pådrivere i Finnmark.

For aktivistene står kampen om å bevare og sikre fortsatt reindrift, samisk kultur og urbefolkningens menneskerettigheter. På motsatt side står lokale pådrivere – samiske og ikke-samiske – som kjemper for økonomisk utvikling for landsdelen.

På begge sider oppleves kampen eksistensiell og frontene uforenlige.

Tradisjonelt samisk livsgrunnlag og menneskerettigheter versus økonomisk og demografisk utvikling i vår ytterste periferi og sikkerhetspolitiske hotspot. Resultatet er at beslutninger holdes på vent og det lokalpolitiske handlingsrommet undergraves.

Et politisk traume

På nasjonalt nivå er arealkonflikter om reinbeiteområder blitt et politisk traume. Og det er ikke nytt.

Alta-konflikten på 1970- og 1980-tallet var en miljø- og rettighetskamp mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark. Samiske interesser sto sentralt i protestene, særlig retten til land og vann, og den ble et vendepunkt i synliggjøringen av samisk motstand mot statlig overkjøring. Den etterlot dype spor i tillitsforholdet mellom samiske miljøer og staten og har siden preget norsk samepolitikk.

Både den lange og nære historien gjør det vanskelig for politikerne å skjære gjennom, selv i saker som berører nasjonale strategiske interesser som sikkerhet og energitilførsel. I stedet tas de gjennom langvarige byråkratiske prosesser eller i rettssystemet.

Saksfeltet har i tillegg en global dimensjon. Fosen-dommen har vært banebrytende og blir brukt for å presse på for en ny rettsforståelse. Men den blir også løftet inn i en internasjonal malstrøm av konflikt og kulturkrig.

Her brukes Fosen-saken som eksempel på vestlig dobbeltmoral: en stat som kritiserer andre for menneskerettighetsbrudd, men samtidig krenker sin egen urbefolkning.

Retorikk om doble standarder er ikke bare grunnstammen i de russiske narrativene, den har også gjennomslagskraft i hele den ikke-vestlige verden.

Vi ser det når internasjonale medier knytter samisk motstand mot vindkraftutbygging i nord til kolonialisme og vestlig imperialisme. Eller når Al-Jazeera i en nyhetssak fra Norge i 2024 intervjuer en ung samisk aktivist fra Finnmark og kobler hennes kontekst og erfaring til Gaza, okkupasjon og palestinernes lidelser.

Parallellen er dypt misvisende, men den treffer en tidsånd preget av moralsk frustrasjon over krig og død og identitetspolitikk.

Påvirkningens kunst

Fosen-dommen er resultatet av en hard kamp i rettsstaten mellom legitime, men dypt motstridende interesser.

Aktivistene har fått mange viktig seire. Men saken kan også justeres til et bilde der staten stjeler makt fra lokaldemokratiet, bruker sitt ugjennomtrengelige byråkrati til å tvinge gjennom sin vilje og opererer med én standard for seg og en annen for alle andre.

Deler av statens håndtering er kritikkverdig, men narrativet er like fullt dypt misvisende og dermed et perfekt redskap for utenforstående om hensikten er å øke splid og mistro mellom statsmakten og utvalgte grupper i samfunnet vårt. Her finner vi påvirkningens kunst – og vår egen sårbarhet.