De jublet da Khamenei døde. Så kom bombene.

17 hours ago 7

Noen timer etter at landets øverste leder ble drept i et israelsk angrep, fikk jeg tilsendt en videosnutt fra en kilde i den iranske hovedstaden Teheran.
Snutten viser en kvinne som ser rett inn i kamera, lettere sjokkert, men håpefull – mens hun forteller hva som har skjedd.

«Khamenei er død. De tok ham. Helt uvirkelig», sier hun idet hun går mot balkongen.

Selfieopptaket fanger lyden av et euforisk nabolag i Nord-Teheran. «Hører du jubelen? Folk roper og danser av glede. Hører du fyrverkeriet? Det er helt vilt.»

For eksiliranere fortsatte seiersdansen i amerikanske og europeiske gater. Hundretusener delte gleden over drapet på mannen de oppfatter som ondskapen selv.

Mange hyllet Trump og Netanyahu for angrepene på det iranske regime.

Helt siden USA og Israel gikk til angrep på Iran for snart to uker siden, har iranske regimekritikere inne i landet trukket seg fra gatene og inn i hjemmene.

Regimet har strammet grepet ytterligere og gjort det nærmest umulig å vise synlig motstand.

Amerikanske og israelske bomber og droner regner over militære installasjoner, veier, vannforsyning og sivile mål.

Toppledere i det iranske regimet har blitt drept én etter én – og like raskt erstattet, ofte av sønner og andre med nære bånd til makten.

Regimets maktstruktur har ikke kollapset som følge av luftkrigen.

Det var nettopp dette amerikansk etterretning og andre advarte mot på forhånd – selv om både regimekritikere og lederne i USA og Israel håpet på det motsatte.

For befolkningen i Teheran har lyden av fyrverkeri blitt byttet ut med krigens drønn. Den tette røyken fra nye luftangrep på byens oljelagre har mørklagt himmelen.

Himmelen over Teheran er svart, uavhengig av politisk ståsted.

Da Trump og Netanyahu, fra hver sin scene, erklærte krig mot det iranske regimet, hevdet de at dette handlet om å frigjøre iranere fra et morderisk regime.

De skulle til krig mot regimet, ikke befolkningen. Begge fremstilte seg selv som støttespillere for et fritt Iran. Trump oppfordret også iranere til å stå opp mot regimet og velte det.

Presidentens plan så enklere ut på papiret. Først skulle USA og Israel angripe militært, deretter skulle befolkningen selv ta saken og fremtiden i egne hender.

Iranere i kamp mot eget regime følte seg både sett og hørt.

Francesco Enriquez / ipa-agency.net / Pa Photos / NTB

Samtidig solgte iranske opposisjonsmiljøer rundt om i verden krigen inn som en humanitær intervensjon for å redde iranere fra et tyrannisk regime – et regime som riktignok bare noen uker tidligere kan ha drept titusentalls demonstranter over hele landet.

At iranere både i og utenfor landet trodde på lovnadene fra verdens og regionens mektigste menn, er ikke rart.

Men håp om endring er ikke det samme som faktisk endring.

Euforien som oppstår når en autoritær leder faller, er et velkjent fenomen. Da Saddam Hussein ble henrettet, jublet irakere. Da Muammar Gaddafi ble fanget og drept av opprørere i Sirte, fyltes gatene av triumf.

Da det første Taliban-regimet falt ved hjelp av amerikanske og allierte styrker, jublet afghanere i storbyene.

Kvinner kastet burkaen og menn barberte av seg de lange skjeggene. Bildene gjorde sterkt inntrykk.

Men så kom morgendagen og den enda lengre krigen med en brutal påminnelse: Å fjerne en leder eller et brutalt regime er sjelden nok til å skape frihet.

Krigen mot det iranske regimet har foreløpig hverken veltet regimet eller ført til den massemobiliseringen Trump og Netanyahu så for seg.

Ikke fordi viljen mangler, men fordi krigen har gjort regimemotstand langt farligere.

Kilder i Teheran forteller at mens bombene regner over byen, dukker stadig flere sjekkposter opp, bemannet av regimets notoriske Basij-styrker.

Samtidig marsjerer regimetilhengere i sørgetog med portretter av ayatollaen.

Over byen henges stadig nye bannere og gigantiske portretter av far og sønn. Som om mengden og størrelsen på bildene i seg selv kan demonstrere styrke.

I realiteten er det god gammeldags propaganda.

For regimemotstandere som satte sin lit til militæroperasjonen, er utfallet så langt alt annet enn frihet og frigjøring. Det er frykt, sinne og skuffelse.

«USA og Israel har byttet ut far med sønn, ødelagt infrastrukturen og sier de er på vei ut», skrev kvinnen i Teheran i en melding.

«Nå er det verre enn da vi startet.»

Det er fortsatt for tidlig å slå fast hvem som får siste ord i krigen om Iran. Veien til utenrikspolitiske katastrofer er ofte brolagt med store ord. Men én ting virker åpenbart: Seieren tilhører sjelden dem som erklærer den først.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article