De kunne stemme på «No Other Land» uten å føle at de stilte seg mot et folk

Det er ikke sikkert arrangørene av Oscar-seremonien var så lykkelige for at norsk-palestinske «No Other Land» vant prisen for beste dokumentar.

De er nemlig opptatt av at Oscar-utdelingen skal være populær og samlende. Politikk, på sin side, splitter. I 2018 undersøkte Morning Consult hva amerikanere ønsket seg av Oscar-utdelingen.

Svarene de fikk, var at publikum gjerne ville se folk de visste hvem var på scenen. Og de så helst at vinnerne holdt munn med de politiske synspunktene sine.

Men der stod de med hver sin statuett, palestinske Basel Adra og israelske Yuval Abraham. Ukjente unge menn. To av de fire regissørene bak «No Other Land».

De snakket om folkemord på palestinere og kritiserte amerikansk utenrikspolitikk. De fordømte samtidig Hamas’ terrorangrep 7. oktober og snakket om at Israels trygghet var avhengig av palestinsk frihet. De var personlige.

Adra fortalte at han ønsket at den lille datteren hans skulle få et bedre liv enn hans eget. Men de tok klart stilling i et spørsmål der mange amerikanere står på motsatt side.

Dette er naturligvis årsaken til at filmen ikke har noen amerikansk distributør som har kjørt den ut på landets kinoer, til tross for Oscar-nominasjonen. Det er både overraskende og ikke overraskende.

Og det var muligens årsaken til at skuespiller Selena Gomez, som ble værende på scenen etter å ha gitt filmskaperne prisen, klappet ganske nølende. Kanskje hun stålsatte seg mot mulige skyllebøtter.

Reaksjonene kom raskt da regissør Jonathan Glazer holdt en like rolig, men like klar tale om samme sak under samme seremoni i fjor. Han fordømte israelsk politikk, og fikk hard kritikk etterpå. Det samme kommer garantert til å skje med filmskaperne bak «No Other Land».

For de som står last og brast ved den israelske politikken, vil seieren være nok en grunn til å se på Hollywood som en venstrevridd fiende. Det er det allerede mange i høyreorienterte miljøer som tenker.

Men det utvetydige budskapet er også grunnen til at filmen har nådd så bredt ut, til tross for minimalt med drahjelp. Det er sterke følelsene som vises frem i «No Other Land». Men filmen konsentrerer seg om å vise frem det som skjer snarere enn å fortelle om det.

Dette er livet slik det ser ut fra Vestbredden, nærmere bestemt Masafar Yatta, området der de palestinske innbyggerne forsøker å holde seg fast i hus og eiendommer til tross for at den israelske staten vil ha dem vekk.

Tilskueren får se de israelske bulldoserne gå løs på en barneskole og bokstavelig talt rive den fra hverandre. Krøste et fungerende baderom der vi ser vasken bli til mos.

Det er dokumentasjonen av dette som har gitt gjennomslag, ikke at noen briljerer i filmkunsten. Når kvinner med sjal står og skriker til bevæpnede soldater med steinansikt, mens barn hylgråter i bakgrunnen, er det ikke tid til å sette opp lyskasteren og eller justere kameravinkelen.

Det har nok også betydd mye at «No Other Land» er signert av både palestinske og israelske filmskapere. Til tross for det grimme som vises frem, ville Oscar-velgerne kunne stemme på filmen og føle at de dermed stemte på forsoning og humanisme, og ikke at de posisjonerte seg mot et folk.

«No Other Land» handler også om oppmerksomhetssamfunnet. Det er noe Abraham og Adra diskuterer konstant i filmen. Abraham er frustrert over at videosnuttene fra Vestbredden ikke blir sett av flere, sett fortere, mens Adra er ikke overrasket over noe. Han ser ting i lengre perspektiv. Han er en ung mann, men sliten, pessimistisk.

De norske produsentene i Antipode film, og støttespillere som Fritt Ord, er blant de som har hjulpet optimisten av de to med å vinne diskusjonen. Nå er de blitt sett og hørt over hele verden. Hva som skjer utover det, er for tidlig å si. Men hva angår akkurat denne konflikten, har pessimistene ofte kunnet peke og si hva var det jeg sa.