De olympiske kranglemesterne

Så blir det visst orden likevel.

Landslagsledelsen i langrenn har tatt en plikttur innom tenkeboksen, og vender åpenbart tilbake med den konklusjonen alle andre for lengst har kommet til:

Emil Iversen og Mattis Stenshagen skal til OL.

Men det skal de ha, Eirik Myhr Nossum, Arild Monsen og de andre sportslig ansvarlige i toppen av Norges nasjonalidrett:

De er vanvittig gode på timing.

I den grad at dette nesten virker planlagt.

Den viktige forberedelsestiden

De kunne kunngjort det allerede på søndag, etter målgangen i Tour de Ski. Alt var klart. Regnestykket hadde gått opp og var levert. To streker var satt under svaret.

Ikke bare fordi Stenshagen og Iversen igjen overbeviste stort.

Det er heller ikke lenger noen reelle konkurrenter til to av de tre plassene som gjenstår til OL-laget blant langrennsmennene, etter at verken Andreas Fjorden Ree eller Simen Hegstad Krüger var i nærheten av prestasjoner som ville kunne skape tvil.
Den siste plassen er ellers forbeholdt en sprinter, hvis noen lurer.

Men det var nesten som om landslagssjef Nossum ville vise at han kjenner historien – og hvilke forventninger den gir.

Og sa han likevel ville vente til etter NM to uker senere.

Mens den suverene Johannes Høsflot Klæbo konstaterte at han nå tar konkurransefri frem til OL, måtte Iversen og Stenshagen på ny begynne å forberede seg på å skulle overbevise sjefene enda en gang.

Med dét kuttes også nye to uker av tiden man i stedet kan bruke til optimale forberedelser til de skal tilbake til Italia for å kjempe om skisportens i særklasse mest ettertraktede medaljer.

Svenskene gjorde til sammenligning sitt første OL-uttak i mai, så alle planer kunne legges opp uten unødvendige forstyrrelser for de største medaljehåpene.

OL betyr alt. Da stiger også de dramatiske følelsene.

Og så var det denne timingen for debatten.

Han som ikke skulle til OL

Senere denne måneden er det nemlig jubileum for det som kanskje var den verste og mest arrogante forbigåelsen i et OL-uttak i norsk langrenn noensinne.

Det er i hvert fall det mest berømte. Ikke minst på grunn av måten hovedpersonen selv reagerte på.

For 20 år siden, den 21. januar 2006, mente nemlig langrennsledelsen at Petter Northug jr. fra Mosvika og Strindheim var for fersk for å gå OL.

Og ga ham beskjeden midt under NM på Kongsberg. Northug svarte på legendarisk vis, ved å knuse landslagets beste avslutter, Tore Ruud Hofstad, på oppløpet under stafetten dagen etter og gikk triumferende i mål, mens han pekte på seg selv og ropte ut «og æ ska’ itj til OL».

Langrennssporten endret seg denne søndagen på Heistadmoen.

Bare ikke når det gjaldt kontroversene rundt uttak.

Uttaksstøy har blitt norsk langrenns egen naturlov.

Den gang i 2006 trengte en norsk langrennsnasjon i krise desperat de unike kvalitetene unge Northug hadde, men nektet å innrømme det.

En landslagsledelse i sin fulle rett

I dag er situasjonen en helt annen. Særlig på mannesiden er norsk langrenn på et ekstremt godt sted. Sannsynligheten for at løpere som ville tatt OL-medalje i Italia i februar må se lekene hjemmefra er overhengende.

Derfor kan man på papiret forstå at ledelsen holder igjen på de siste plassene.

Men nå kan papiret rives i stykker.

For det er ingen som er uenige i at utgangspunktet krever en grundig prosess. Og landslagsledelsen er i sin fulle rett til å ta akkurat den tiden de mener de behøver.

Men det er en ting som fremstår som lik det man opplevde i 2006:

Det hele fremstår for mange som stahet mer enn noe annet. Og fremkaller en unødvendig mistanke om at løpere utenfor landslaget forfordeles.

Som det står skrevet

Mattis Stenshagen er ikke på landslaget. Men han har vunnet verdenscuprenn i både skøyting og klassisk, og i tillegg vært på pallen i kombinasjonsøvelsen med skibytte.

Han har gjort alt – unntatt å bli tatt ut.

NRKs ekspert Fredrik Aukland raste. Han mente langrennsledelsen ikke fulgte sine egne regler.

Didrik Tønseth hadde allerede kritisert dem for det samme, da de tok ut troppen til Tour de Ski like før jul:

Reglene er nedtegnet i dette mytiske skrivet kalt «sesonginformasjonen».
Det som lyder litt som en slags bruksanvisning, er i stedet norsk langrenns egen bibel.

I sesonginformasjonen står alt om kriteriene for å kvalifisere seg til vinterens viktigste renn. Først til verdenscupen, som igjen fører deg på veien mot den hellige gral, kalt OL.

Ikke veldig spesielle tilfeller

Det står tydelig at siste uttak til OL skal gjøres etter Tour de Ski. NM skal i praksis bare ha betydning «i spesielle tilfeller». Bare landslagsledelsen vet hva det innebærer å være så spesiell.

Men det er umulig for utenforstående å skjønne at Iversen og Stenshagen har vært i nærheten av å falle innunder kategorien etter avslutningen av Tour de Ski.

Noe som gjorde Fredrik Aukland bare enda mer opprømt:

«Nå må skiforbundet bare ta med denne mannen til OL!»

Det er sjelden Fredrik Aukland bruker slike versaler. Da skal man lytte.

Han snakket om Stenshagen. Men det inkluderte også Emil Iversen.

I Beijing for fire år siden ble det støy etter at samme Emil Iversen mente han ble fratatt en plass han var blitt lovet av landslagstreneren på 15 km-laget. Treneren het den gang Eirik Myhr Nossum.

I 2014 var den norske uttaksproblematikken et tema som fikk oppmerksomhet selv i amerikanske Sports Illustrated.

12 år senere har de fått mer å skrive om.

Bare å gratulere

Nå kan Aukland likevel få sin vilje.

Og da er det på tide å gratulere- og ikke bare Emil Iversen og Mattis Stenshagen med fortjente OL-plasser.

For Petter Northug trenger heller ikke vente til slutten av januar for å feire jubileum.
Denne første tirsdagen i 2026, 6. januar, fyller langrennskongen 40 år.

Om han ikke selv er OL-aktuell lenger, vil han helt sikkert riste på hodet av hvor lite som endret seg på 20 år.

Alle krangler om uttak.

Dette er den ene naturloven i norsk langrenn
Eller det er vel strengt tatt to:

Til slutt vinner uansett Johannes Høsflot Klæbo.