De som reiser på første klasse, blir møtt med misunnelse. Kanskje vi heller burde si takk?

De som reiser på første klasse, blir møtt med misunnelse og moralske pekefingre. Kanskje vi heller burde si takk? skriver Stian Rustad. Foto: Shutterstock, NTB

Skal vi ha likhet for enhver pris – selv om det gjør oss alle fattigere? Sannheten er at vi nå straffer dem vi burde takke.

Da jeg bodde i New York og var på min datters danseforestilling, kom en dame bort og sa: «Thank you for sitting in front.» Jeg så forvirret ut – i Norge blir man jo helst uglesett for det. Hun smilte og sa: «Fordi du betalte for de beste plassene, fikk min datter gå på danseskolen gratis, og vi foreldre kunne se forestillingen gratis.»

Den tankegangen var ny for en nordmann med janteloven friskt i minnet. Men det er akkurat slik verdiskaping fungerer. Noen betaler mer og gjør det dermed mulig for andre å delta.

Det samme gjelder flyreiser. De 15–20 prosent som sitter på business og førsteklasse, står for 50–70 prosent av inntektene. Uten dem ville flyprisene kanskje doblet seg – eller rutene blitt lagt ned. Likevel er det nettopp disse som møtes med mest misunnelse og moralske pekefingre i Norge. Kanskje vi heller burde si takk?

Ofte er det folk som jobber hardt, reiser i jobben og skal sikre investeringer, eksport eller arbeidsplasser til landet vårt. Eller gründere som har jobbet døgnet rundt i årevis og endelig skal nyte litt av fruktene. Som gründer må det jo være verdt å ofre og risikere så mye man gjør. Hvis ikke vil ingen starte i utgangspunktet.

Et blodslit

Det er et blodslit å starte en business. Et fåtall er arvinger – som man jo ofte tenker har det lett. Faktum er at de ofte bærer ansvaret for hundrevis av arbeidsplasser og kontinuerlig omstilling i et stadig mer næringsfiendtlig klima.

Kanskje det bør være inspirerende heller enn provoserende? At man gjennom hardt arbeid faktisk kan få det bedre og samtidig løfte og hjelpe andre.

Alternativet? At alle skal sitte likt – billig og trangere – fordi det føles rettferdig. Det er den sosialistiske modellen. Full likhet. Også i elendighet.

Men spørsmålet vi bør stille i 2025, er: Skal vi ha likhet for enhver pris – selv om det gjør oss alle fattigere?

Sannheten er at vi nå straffer dem vi burde takke.

Se til Sverige

Norge er i løpet av få år blitt et land hvor risikokapital tørker inn, gründere gir opp, veksten i ansettelser i private bedrifter stopper opp og investorer flykter. Med en skattepolitikk som skremmer vekk både hoder og penger, og en stat som forsøker å hindre retten til å gå til sak om formuesskatten – selv om søksmålet kommer fra en liten distriktsbedrift.

Når staten forsøker å kneble rettsprosesser, er det på tide at selv hardbarkede sosialister våkner.

Vi har skapt et system der norske eiere må tappe selskapene sine hvert år for å betale formuesskatt – mens utenlandske eiere slipper. Forskjellen er «bare» ca. 2 prosent. Ubetydelig? Vel, det er omtrent den samme marginen som gjør at kasinoet alltid vinner. Over tid.

Sverige fjernet formuesskatten – under en sosialistisk regjering – fordi de så hva den gjorde med landet. Resultatet? Kapitalen kom tilbake. Innovasjonen skjøt fart.

Vi, derimot, holder fast på vår skattemodell som om det var religion. Definisjonen på idioti er jo å gjøre det samme og forvente et annet resultat, skal Albert Einstein ha sagt.

Vi finansierer utenlandske giganter gjennom Oljefondet, ikke våre egne bedrifter, og gjør det heller vanskeligere for egne vekstselskaper vi skal leve av etter oljen. Klarna og Spotify kunne aldri blitt til i Norge i dag – de norske eierne ville blitt beskattet til døde, og normalt måtte de ha solgt seg ut til utlandet.

Klassereisen står på spill

Norge trenger nå sårt flere investorer, ikke færre. Skal staten ta investeringsavgjørelser i stedet for de smarteste investorene, har jo historien vist at det alltid går feil i alle land som har forsøkt.

LO gir nå millioner til venstresiden – også til Rødt. Et i praksis kommunistisk parti. Samtidig står vi midt i en tsunami av nye lover, forskrifter og kontroll.

For det handler ikke lenger bare om skatt. Det handler om frihet, rettssikkerhet og hvilken retning Norge skal ta. Sosialistiske stater blir ofte mer autoritære på sikt.

Valget i 2025 handler ikke om høyre eller venstre – men om fremtid eller forfall.

Det er klassereisen som står på spill. Gründeren fra arbeiderklassen som ikke lenger tør eller kan satse. Den unge studenten som heller flytter til Sverige eller Estland enn å bli igjen i et land hvor det å lykkes er blitt noe man ber om unnskyldning for, og hvor risikokapital er blitt svært vanskelig å skaffe.

Ryke og reise?

Vi må gjøre det lettere å skape jobber, ikke vanskeligere. Senke skattene for dem med lave inntekter. Effektivisere Nav og offentlig forbruk. Og vi må anerkjenne verdien av dem som tør å satse.

Når de 10 prosent rikeste betaler 40 prosent av skatten, blir det fort dyrt for oss andre som blir igjen. Vi bør for all del ikke gjøre som SV-leder Kirsti Bergstø og be dem ryke og reise. Vi lever med en global konkurranse, også om hvor folk vil bo og investere. Det er en realitet selv SV må forholde seg til.

Vi trenger flere som er villige til å ofre det som skal til for å sitte foran. La oss jobbe sammen om å bygge landet med det vi hver og en er best på.