De som skrev grunnloven, visste at presidenten fikk enorm makt

På USAs nasjonale idrettsdag for jenter og kvinner 5. februar signerte Donald Trump en presidentordre som skal stoppe utøvere født som menn fra å konkurrere i kvinneidrett i USA. Geir Stenseth skriver at den amerikanske grunnloven gir presidenten et enormt maktpotensial. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Donald Trump presser grensene for presidentrollen, men det var akkurat en sterk presidentmakt grunnlovsfedrene ville ha.

USAs president Donald Trump akter å utnytte presidentmakten til fulle, og – mener mange – vel så det. Det snakkes om konstitusjonell krise. Men ser vi på den amerikanske grunnloven, gir den presidenten et enormt maktpotensial – noe grunnlovsskaperne var seg fullt bevisst. Etter ordlyden i artikkel 2 er utgangspunktet at den utøvende makten ligger hos én person alene: presidenten.

Når uskrevne demokratiske normer settes til side, og normer gitt ved lov utfordres, er det konstitusjonen som setter grensene for presidentmakten. I grunnloven er det innebygd så tungvinte endringsmekanismer, at Trump, selv med støtte i en republikansk kongress, ikke vil få gjort noe med ordlyden i den.

Det er altså mot grunnloven slik den nå foreligger, at yttergrensene for presidentmakten vil bli prøvd.

Ingen åpning for nøling og tvil

Hvordan den utøvende makten skulle utformes, og hvor sterk den skulle være, var mye diskutert da grunnloven skulle vedtas og innføres mot slutten av 1700-tallet i Amerika. At staten skulle ledes av et kollegium, slik vi gjør hos oss, ble forkastet. Det ville føre til ansvarspulverisering, mente grunnlovsskaperne.

Diskusjon, nyansering, tvil og begrensninger skulle høre hjemme hos den lovgivende og bevilgende makten, i kongressen. Den utøvende makten, derimot, skulle ha maksimal gjennomføringskraft, så lenge den holdt seg innenfor grunnloven og gyldig lovgivning. Tvilrådighet og nøling skulle det ikke åpnes for.

Hvordan den utøvende makten skulle utformes, og hvor sterk den skulle være, var mye diskutert da grunnloven skulle vedtas og innføres mot slutten av 1700-tallet i Amerika, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

I de berømte – og fortsatt rettslig aktuelle, som vi skal se – Federalist Papers (1787/88), argumenterte kjente grunnlovsmakere som James Madison og Alexander Hamilton (sistnevnte velkjent fra musikalscenen) for å få den vedtatt. Hamilton understreket hvor viktig det var at grunnloven sikret presidentmakten nødvendig besluttsomhet, aktivitetsrom og gjennomføringskraft.

Enorm makt gir risiko

De samme grunnlovsmakerne var på det rene med at en slik enorm makt hos presidenten innebar risiko. Populisme var de særlig redd for, at en populistisk demagog kunne ende opp som tyrann.

Alt i alt var likevel en slik republikansk, som de kalte det, styreform den beste, mente de, og trøstet seg med at presidentmakten ville bli effektivt avbalansert av kongressen og høyesterett: Ambisjon vil nøytralisere ambisjon, det følger av den menneskelige natur, fremholdt Madison.

Men risikoen for at kongress og høyesterett kunne bøye helt av i møte med den presidentmakten de hadde skapt, var de altså fullt klar over, og tok.

Et problem med grunnloven

Som nevnt er det mot grunnloven yttergrensene for presidentmakten vil bli prøvd. Men den amerikanske grunnloven inneholder et problem: Den er taus om hvem som endelig skal bestemme hva grunnloven sier. Nå var den amerikanske høyesteretten tidlig ute med selv å tilta seg den makten.

Allerede i 1803 slo den fast at domstolene skal ha makten over grunnlovsfortolkningen, ellers ville grunnloven ikke egentlig være et rettslig dokument. Stort sett har de andre statsmaktene godtatt dette, men ikke unntaksfritt.

Både president Jackson og Lincoln nektet å etterkomme avgjørelser fra høyesterett, fordi de hadde en annen oppfatning av grunnlovstolkningen. I dag brukes dette som eksempler hos krefter som ikke ønsker – eller anerkjenner – at høyesterett har kompetanse til å begrense presidentmakten.

I det forhold at domstolenes rett til å prøve presidentens – eller kongressens, for den saks skyld – beslutninger ikke er nedfelt i grunnlovens ordlyd, men er skapt av høyesterett selv, ligger altså én av åpningene for konstitusjonell krise i USA.

Det er Høyesterett som fortolker grunnloven

Men enn så lenge anerkjennes USAs høyesterett som innehaver av fortolkningsmakten over grunnloven. Det er en flora av aktuelle og potensielle saker om presidentmaktens grenser, som spenner fra deregulerings, immigrasjons- og tollpolitikk, til spørsmål om statsborgerskap og presidentens rolle som militært øverstkommanderende.

Hvordan retten vil håndtere presidentens enorme maktpotensial, fikk vi et frempek om i en banebrytende dom fra i fjor sommer. Den dommen ga presidenten omfattende strafferettslig immunitet.

Retten lente seg tungt på hvordan «grunnlovsfedrene» (inkludert Hamiltons skriverier, som nevnt) hadde valgt å designe presidentmakten innenfor maktfordelingssystemet: At presidenten som enkeltperson fikk utgjøre en «makt» alene, skulle borge for energisk beskyttelse mot angrep, fast gjennomføring av lovgivningen, beskyttelse av eiendom og sikring av borgernes frihet.

Beskytter presidenten mot straff

Dette designet av presidentmakten ledet i fjor sommer flertallet i høyesterett til å beskytte presidenten mot straff for handlinger gjort innenfor hans kjerneoppgaver. Retten nevner eksempler somi rollen som militær øverstkommanderende, ved benådninger, i diplomati og etterretning, ved kontraterrorisme, handel og immigrasjon.

Slik immunitet er – etter høyesteretts flertalls mening – nødvendig for å sikre at presidenten kan utføre sine konstitusjonelle plikter effektivt, slik grunnlovsfedrene forutsatte.

Bedømt ut fra dette domsresultatet, og ikke minst argumentasjonen bak det, vil nok den som argumenterer for sterk presidentmakt i salene til USAs høyesterett, ha betydelig sympati hos flertallet i domstolen.