De vet – de har blitt advart

En mor forsøker å få hjelp for barnet sitt. Hun forklarer situasjonen, prøver å få frem alvoret og leter etter noen som kan ta ansvar. Hun ber ikke om mye. Hun ber om hjelp. Så blir det stille.

Ingen sier «Dette tar vi». Ingen griper inn der og da. I stedet oppstår et tomrom – et øyeblikk der ansvaret forsvinner mellom tjenester og nivåer. Det er ikke dramatisk i formen. Det er det som gjør det så alvorlig. Dette er ikke en ekstraordinær situasjon. Det er systemet – i møte med akkurat det det er ment å håndtere. Gjennom historien om Lina og moren hennes ser vi det samme: mennesker i alvorlig psykisk krise der hjelpen lar vente på seg – eller ikke kommer i tide.

Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er et mønster. Og det er ikke ny kunnskap.

I Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse beskriver regjeringen hva som skal til: bedre samhandling, tidligere innsats og helhetlige tjenester. Dette er vedtatt politikk. Planen ble behandlet i Stortinget i juni 2023. Likevel varslet regjeringen og et flertall før påske i år behovet for en forsterket opptrappingsplan. Det er en erkjennelse av at det som allerede er vedtatt, ikke fungerer godt nok. Likevel er det nettopp det motsatte dokumentaren viser: et system som svikter når det haster mest.

Dette systemet har våre politikere vedtatt – bedre samhandling mellom nivåer, tidlig innsats, pasienten i sentrum og helhetlige tjenester.

Men dette er virkeligheten: ansvar pulveriseres mellom tjenester, ingen tar tydelig ansvar i akutte situasjoner, pårørende må kjempe for å bli hørt, hjelp kommer for sent, eller ikke i det hele tatt, og kommunikasjonshavari.

Åpen

Når Stortinget nå ber om en forsterket plan, erkjenner de samtidig at dagens system ikke fungerer. Likevel fortsetter det.

Ansvar ligger ikke bare i systemet – det ligger hos politikerne som har vedtatt det. Dette er et ansvar hele Stortinget deler. De vet hva som ikke fungerer. De har vedtatt planen. De har bedt om mer.

Da holder det ikke med nye formuleringer og flere ord. Da handler det om gjennomføring. Dette må på plass nå:

1. Et tydelig ansvar i akutte situasjoner. Noen må ha plikt til å handle når liv står i fare – uten at ansvaret kan skyves videre.

2. Reell tilgjengelighet. Hjelp må være der når krisen skjer. Ikke senere.

3. Pårørende må tas på alvor. De som står nærmest, ser ofte risikoen først. Det må få konsekvenser.

4. Et system som faktisk henger sammen. Ikke mer kommunikasjonshavari mellom tjenester og nivåer når det gjelder som mest.

De vet. De har vedtatt. De har blitt advart.

Åpen

Likevel mangler fortsatt det viktigste: tydelige tidsfrister, konkrete vedtak om kapasitet og bemanning, forpliktende krav til hjelp når krisen er akutt, og klart plassert ansvar når liv står i fare.

Når det ikke skjer igjen og igjen, er det ikke lenger systemsvikt. Det er politisk svikt. Hvor mange flere må oppleve det samme før politikerne våre og Stortinget faktisk handler?