De vil legge skoler, men på et syltynt grunnlag

9. april demonstrerte elever og lærere ved Nordpolen skole mot Utdanningsetatens forslag om nedleggelse. Foto: Stein J. Bjørge

Dette er ikke fag. Det er synsing.

Utdanningsetaten har foreslått å legge ned fem skoler i Oslo.

Tiltak vil påvirke tusenvis av elever, ansatte og familier og føre til irreversible endringer i flere nærmiljøer. Likevel mangler forslaget et solid faglig fundament.

Dette debattinnlegget bygger på undersøkelser som Foreldreutvalget (FAU) ved Nordpolen skole har gjort, i tillegg til mine vurderinger som samfunnsøkonom. FAU stiller seg bak innholdet i teksten.

Som foreldre har vi forsøkt å forstå grunnlaget for forslagene om nedleggelser. Det vi fant, bekymrer oss dypt. Vi trodde først at det fantes detaljerte analyser bak vurderingene. Men etter å ha sendt inn skriftlige spørsmål og hatt åpne møter med Utdanningsetaten, er det blitt klart at slike analyser ikke finnes.

Det strider mot god forvaltningsskikk, siden saksbehandlingen i offentlig forvaltning i utgangspunktet skal være skriftlig.

I stedet oppgis det at vurderingene er gjort ved at ansatte i etaten har «diskutert og drøftet og vektet frem og tilbake». Dette gjelder vurderinger av barns skolevei, læringsmiljø, fagmiljø, nærmiljø, byutvikling. Og i bunn og grunn barns beste.

Dette er ikke fag. Det er synsing.

Uten dokumentasjon, uten transparens

I høringsdokumentet vurderes konsekvensene av de foreslåtte tiltakene på en skala fra «meget stor negativ» til «meget stor positiv».

Men det finnes ingen metode bak bruken av skalaen. Det finnes heller ingen forklaring på hvorfor tiltak som ligner, gir ulike vurderinger.

For eksempel vurderes et bortfall av Sagene skoles rolle i nærmiljøet som «stor negativ effekt», mens et bortfall av Nordpolen skole gir «middels negativ effekt». Utdanningsetaten klarer ikke å forklare hvordan den har landet på vurderingen, og har ingen skriftlig dokumentasjon av analysene som ligger bak.

Når et tiltak gir mindre uteareal for barn, nevnes det ikke. Når det gir større uteareal, løftes det frem som et argument.

Dette er ikke faglig metode. Det er selektiv synsing.

Usikkerhet er ikke vurdert

Hele premisset for Skolebehovsplanen er at elevtallet synker. Likevel brukes kun ett prognosealternativ i analysene. I tillegg finnes det ingen vurderinger av hva som skjer dersom fremskrivingen bommer.

Hva skjer hvis man legger ned skoler og må åpne dem igjen om fem eller ti år? Det er ikke analysert.

«Skoler er blitt åpnet og stengt før», svarte etaten på et muntlig spørsmål i et åpent møte. Dette viser en bekymringsfull mangel på forståelse for konsekvenser av skolenedleggelser.

Når man splitter opp fagmiljøer og svekker tilliten i lokalmiljøene, er det ikke bare bygninger man legger ned – det er fellesskap.

Må være etterprøvbart

I høringsdokumentene står det at økonomiske hensyn skal balanseres mot hensynet til elevenes læringsmiljø. Men det finnes ingen beskrivelse av hvordan denne vektingen er gjort.

Økonomiske besparelser er tallfestet og beskrevet i relativt stor detalj.

Konsekvensene for barna behandles som løse vurderinger, uten tall, uten metode.

Det til tross for at det finnes gode verktøy for dette. Oslo kommune har selv en instruks for hvordan investeringer med store konsekvenser skal utredes, blant annet med usikkerhetsanalyser og kvalitetssikring.

På statlig nivå finnes detaljerte veiledere for vurdering av såkalte «ikke-prissatte virkninger». De finnes nettopp for å sikre at viktige virkninger som ikke kan tallfestes i kroner, som forebygging, trygghet, tilhørighet og trivsel, ikke skyves ut av regnestykket.

Disse metodene er ikke brukt i grunnlaget fra Utdanningsetaten.

Holder ikke mål

Utdanningsetaten og enkelte politikere omtaler Skolebehovsplanen som et «faglig grunnlag». I motsetning til Tromsø kommune har ikke etaten sitert en eneste fagfellevurdert forskningsartikkel, hverken ekte eller generert av kunstig intelligens.

Vi er ikke imot endringer i skolestrukturen. Vi forstår at kommunen må bruke ressurser effektivt. Men når det foreslås å legge ned velfungerende skoler med sterke fagmiljøer i områder med barnefattigdom og levekårsutfordringer, da må grunnlaget være bedre enn dette.

Beslutninger må bygge på dokumenterte, etterprøvbare og transparente analyser, ikke interne diskusjoner og synsing.

Når metoden mangler, mangler også grunnlaget for tillit. Politikerne må nå ta et valg. Ikke bare om skolestrukturen, men om hvilket kunnskapsgrunnlag de faktisk vil basere beslutningene sine på.