De voksne har mistet både perspektivet – og anstendigheten

Når voksne bruker 10- og 12-åringer som virkemiddel i en krangel mellom voksne, er det ikke barneidretten som har et problem – da er det de voksne som har mistet både perspektivet og anstendigheten.

Kritikk og uenighet må idretten tåle, også i barnefotballen. Men denne saken har fått en form som burde uroe langt flere enn dem som står midt i det. Voksne mennesker har valgt å rette alvorlige, kollektive påstander mot barnelag, trenere og foreldre – uten å være villige til å stå tydelig og konkret i dem offentlig.

Det antydes dårlig adferd, manglende inkludering og seleksjon. Dette er sterke anklager som treffer hele miljøer rundt barn på 10 og 12 år. Da må man tåle noen helt grunnleggende spørsmål: Hva er det konkret som har skjedd? Hva er faktisk dokumentert – og hva er blitt til «sannheter» fordi voksne har snakket nok om det?

Akkurat nå fremstår dette som en offentlig stempling av barnelag. Og det er barna som må bære den.

Dette er ikke fair play

Hvis klubber mener at forholdene er så alvorlige at egne barn ikke bør møte disse lagene til kamp, holder det ikke å sende brev til kretsen og overlate resten til rykter. Da må man være modig nok til å stå i det man mener, ansikt til ansikt.

Hvis ikke er det vanskelig å se dette som noe annet enn et oppgjør som handler om ubehag, prestisje og voksne som ikke tåler at noen gjør ting annerledes.

Det er påfallende hvor lite denne debatten ser ut til å handle om barna – og hvor mye den handler om de voksnes behov for å definere hva som er «riktig» barnefotball. Det er en debatt man gjerne kan ta, men da må man ta den som voksne. Ikke gjennom boikott av barneskoleelever.

Jeg vet hva jeg har sett

Jeg kan ikke uttale meg om alt, men jeg kan uttale meg om det jeg faktisk har sett over tid som mor i dette miljøet. Og det bildet som nå tegnes, stemmer ikke. Klubben og trenerne har hatt fokus på inkludering og mestring for alle spillerne fra dag en.

Jeg ser voksne som bruker fritiden sin på å skape noe positivt. Jeg ser på treninger og ferietilbud som er åpne, inkluderende og fulle av fotballglede. Jeg ser barn som har det gøy, som utvikler seg og som blir sett.

Ja, det stilles krav. Mange barn trives med å bli utfordret. Utvikling og inkludering er ikke motsetninger; min erfaring er at barn blomstrer når voksne faktisk engasjerer seg og lager arenaer de gleder seg til å være en del av.

Det snakkes veldig mye om miljøet i DSK og Høllen av mennesker som ikke nødvendigvis kjenner det. Derfor er min oppfordring enkel: Kom igjen da. Snakk med oss. Lurer du på noe? Ta opp telefonen.

Hva lærer vi barna nå?

Barnefotball skal også lære barna å være mennesker. Men hva er det dere voksne i de «boikottende» klubbene modellerer for barna nå?

Lærer dere dem at hvis noen gjør ting annerledes enn deg, så trekker du deg unna? At hvis du møter uenighet, så er løsningen å ikke stille opp? Er det virkelig det dere ønsker å oppdra dem til?

Barn trenger ikke voksne som fjerner all motstand. De trenger voksne som viser dem hvordan motstand møtes med løsning, trygghet og samtale.

La barna spille

Det mest oppsiktsvekkende er at voksne klubber bruker et virkemiddel som rammer barna først. Det er ikke spesielt modig å rette brede anklager når man nekter å være konkret. Det er definitivt ikke fair play å bruke barn som våpen i voksnes konflikt.

Hvis noen faktisk sitter på alvorlige forhold, må de frem med dem – ryddig og etterrettelig. Men hvis dette egentlig handler om uenighet om retning og ambisjoner, så må dere være ærlige nok til å si det.

Det barna våre ser nå, er ikke lederskap. De ser voksne som hvisker, stempler og lar barn betale prisen for konflikter de selv ikke er en del av. Da er det de voksne som har mistet både perspektivet – og anstendigheten.