– Debutroman som åpner sterkt

BOK: Birgitta Nilsson tryller frem en atmosfære du kan fryse av, men plottet snubler i dyp snø.

Svensk-norske Birgitta Nilsson har tidligere utgitt barneboken Fikenvulkanen. Foto: Johanna Eidse-Frænkel

Birgitta Nilsson: Leiren. Roman. 166 sider. Solum Bokvennen

«Leiren» er Nilssons debutroman, og den åpner sterkt. Vi møter en navnløs lærerinne som flykter til en hytte i grensetraktene mot Sverige. Hytta tilhører en familie som selv har rømt. Mens krigen ulmer i Europa, utkjemper hun sin egen lavmælte kamp mot kulden, ensomheten og sine egne hildringer. Det er vinter, det er ubarmhjertelig kaldt, og vi aner at dette skal bli noe mer enn en simpel overlevelsesroman.

Nilsson er på sitt sterkeste når hun beskriver det sanselige. Når lærerinner faller fra taket og skader beinet, er skildringen av forverringen hun gjennomgår fysisk ubehagelig å lese, men på den gode måten. Beinet forfaller i takt med psyken hennes, men protesen hun snekrer av et gammelt bordbein fungerer både praktisk, symbolsk og litterært. Her viser Nilsson virkelig hva hun kan.

Som leser kan man formelig føle den bitende trekken fra hytteveggene mot egen hud. Man kjenner lukten av den innestengte luften i hytta og koldbrannen som sprer seg i beinet på lærerinnen. Nilsson fanger ensomhetens molltoner med en presisjon som kan minne om hennes dyktigste nordiske forgjengere. Den tidvis schizofrene fortellerstilen gjengir stilsikkert hvordan galskapen sakte, men sikkert setter inn. Disse skildringene av hvordan lærerinnen forsvinner inn og ut av fornuften – som i en feberdrøm – er utført med en nøktern, men poetisk eleganse som gir boken tyngde.

Derfra og ut får leseren bryne seg på både opp- og nedturer, rent litterært. Møtet med skikkelsen Kierkegaard, som dukker opp ut av ingenting sammen med en hund som lærerinnen insisterer på å kalle Ulv, oppleves som et forsøk på å generere handling ut av ingenting. Man føler seg litt slått over hodet med symbolikken som skal frem i lyset hele tiden. Joda, eksistensialismen er tidvis både til å ta og føle på, men det hele føles til tider litt i overkant påtvungent og kantete.

«Leiren» er en roman som tør å være langsom. Det setter jeg pris på. Den krever en tålmodig leser som setter pris på det underfundige fremfor en krapp handlingskurve. Til tross for noen logiske brister, en viss overivrighet på det symbolske, og en struktur som tidvis føles retningsløs, står den støtt som et stemningsfullt portrett av menneskelig utholdenhet.

Dette er en bok som er best når den lar stillheten tale.