Demokrati vokser ikke i bombekratre

KOMMENTAR: Svært få vil savne Ali Khamenei, men har USA og Israel en plan for hva som skal skje når bombene slutter å falle?

Et iransk missil traff Tel Aviv i Israel natt til søndag. Iran varsler massive gjengjeldelser etter angrepene mot landet i helgen. Foto: Gideon Markowicz / Reuters / NTB

Den øverste lederen for Irans prestestyre, 86 år gamle ayatolla Ali Khamenei, er etter alle solemerker død. Han og flere andre ledere ble sannsynligvis drept i et rakettangrep midt i storbyen Teheran, et angrep som skjedde i dagslys og ikke i mørket, som vanligvis er slik denne typen målrettede angrep skjer.

Mange sivile iranere er også drept som følge av angrepene i regi av USA og Israel.

Svært få vil savne Khamenei, som har ledet et av verdens mest undertrykkende religiøse diktaturer, og som har spredd død og ødeleggelse både mot sin egen befolkning og gjennom samarbeid med terrororganisasjoner i andre land, som Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har fått viljen sin; han har i årevis forsøkt å få USA med på et massivt angrep mot Iran, som mistenkes for å forsøke å skaffe seg atomvåpen.

Ny leder

I morgentimene søndag meldte det israelske forsvarsdepartementet om nye angrep mot Iran, ikke minst mot det de kaller «regjeringsmål» i hovedstaden.

Alireza Arafi har blitt utnevnt til Irans nye lederråd, som midlertidig skal overta den avdøde ayatolla Khameneis rolle og oppgaver.

Arafi er medlem av det iranske Vokterrådet, en av de mest innflytelsesrike institusjonene i Iran. Vokterrådet kontrollerer at lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islamsk lære og landets grunnlov.

Trumps helomvending

USAs president Donald Trump, som hadde et tydelig nei til amerikansk involvering i væpnede konflikter i andre land som et sentralt valgkampbudskap, har nok en gang snudd 180 grader og lagt til rette for det som kan bli et langvarig militært engasjement i Midtøsten.

Trump, som trenger å rette velgernes oppmerksomhet bort fra innenlands forhold som Epstein-filene og misnøye med prisutviklingen, tenker kanskje at en overbevisende seier mot en av USAs hovedfiender vil styrke hans og Det republikanske partiets posisjon fram mot kongressvalget i høst.

Men vil Trump, som er beryktet for sin korte horisont, klare å holde fokus på en konflikt som kan vare ved i lang tid?

Hva kommer etterpå?

Ingenting har så langt kommet fram om hva USA og Israel tenker skal skje hvis prestestyret i Iran kollapser.

Da tusener av iranere tok til gatene for å protestere mot regimet tidligere i vinter, sa Trump at han ville hjelpe dem. Men han foretok seg ingenting, og titusener ble arrestert, tusener ble drept eller torturert av myndighetene.

Kanskje er de siste dagenes luftangrep den hjelpen Trump lovet? Trump har i alle fall nok en gang oppfordret det iranske folket til å gripe muligheten til å kaste diktaturet.

Problemet er selvsagt at historien har vist, gang på gang, at regimeskifte gjennom militær intervensjon har små sjanser til å bli vellykket. Trump har selv påpekt dette, gang på gang.

Feil på feil

Afghanistan, Irak, Libya og Syria er alle relativt nye eksempler på dette. Borgerkrig, kaos og absolutt fravær av fred og demokrati ble resultatet i kjølvannet av krigføringen. Bombekratre gir dårlige vekstforhold for liberale rettigheter, med mindre det blir satt inn humanitære og organisatoriske hjelpetiltak i massivt omfang. Og ikke engang da vil det alltid hjelpe.

Det er anslått at USA har brukt 7 milliarder dollar – 70 milliarder kroner – på å luftbombe Houthi-militsen i Jemen, uten særlig effekt.

I Venezuela nylig viste Trump fram en ny metode: Ta ut den kriminelle lederen, men behold de gamle maktstrukturene. Slik unngås en kollaps med påfølgende borgerkrig og kaos. Mens diktaturet består. Demokrati er ikke målet. Målet er å eliminere en trussel, ikke nødvendigvis å gjøre livet bedre for befolkningen. Målet kan være økonomisk og militært, det trenger ikke handle om demokrati i det hele tatt. Trump er ingen tilhenger av liberalt demokrati. Han vil gjøre forretninger.

Flyktninger

Det er svært forståelig at mange iranere, både blant de hundretusener som lever i eksil og inne i Iran, feirer at Ali Khamenei er død. De håper på en bedre framtid.

Og det er til dels trist å se at enkelte aktivister og politikere på venstresiden har så vanskelig for å anerkjenne dette. Ja, Israel og USA har mye å svare for, og mye å kritiseres for. Men det er intellektuelt slappe greier å ikke klare å anerkjenne den gleden og det håpet som er tent hos mange iranere nå.

Situasjonen i Iran er uavklart, og mye tyder på at kamphandlingene vil strekker seg over uker, ikke dager. Mange kommentatorer og analytikere peker på potensialet for at krigen mot Iran vil spre seg og utvikle seg til en regional storkonflikt.

Og en langvarig konflikt, potensielt en borgerkrig, vil kunne utløse en stor flyktningkrise som kan ende ved grensene til Europa.

Regionalt maktspill

Iran har utført gjengjeldelsesangrep mot amerikanske baser i Persiagulfen. Lite har kommet fram om hvor stor skade disse angrepene har gjort, men det er meldt om eksplosjoner flere steder. Iran har også angrepet Israel.

Iran er den ene av fire-fem regionale stormakter. Saudi-Arabia, som er en nær alliert av USA, er en hovedmotstander. Israel har atomvåpen. Egypt har et mektig militærapparat. Og Tyrkia, Nato-medlemmet, har en nøkkelrolle i nord.

Denne eksplosive miksen har blitt stabilisert de siste årene, gjennom omfattende sikkerhetspolitisk samarbeid og gjennom allianser som har blitt velsignet av supermakten USA. Disse alliansene settes på en hard prøve nå. Irans revolusjonsråd truer med massive gjengjeldelser over hele verden.

Hva med oljeprisen?

Iran eksporterer rundt 1,6 millioner fat råolje per dag i tillegg til om lag 1 million fat per dag kondensat og raffinerte produkter. Disse volumene er i spill. Iran har sagt at Hormuzstredet ved innløpet til Persiagulfen er stengt, men her er det motstridende opplysninger.

Skulle eksporten av olje fra Persiagulfen stoppe helt opp, vil prisene virkelig gå i taket.

Potensialet er uansett i høyeste grad til stede for en sterk økning i olje- og gassprisene. Denne prisstigningen kan i sin tur gå ut over aksjekursene verden over, men den vil også gi sterkt økte inntekter for Olje-Norge, noe som omtrent alltid skjer når det skjer dramatiske ting i Gulfen.

Oljefondet, derimot, kan få en kraftig smell dersom verdens børser reagerer negativt på krigshandlingene og økte energipriser.