Den skjønne slutten for stafettene, slik vi kjenner dem

«Jeg tror absolutt ikke det».

Statsminister Jonas Gahr Støre gjør alt han kan for å berolige nasjonen der han står smilende i sola på langrennsstadion i Val di Fiemme.

Men det er veldig mange som er mer bekymret enn Støre på vegne av stafettøvelsen slik vi kjenner den i dag.

«Jeg tror dette er siste gang det er tradisjonell stafett», var den tydelige dommen fra NRKs ekspert Fredrik Aukland like før start.

«Det är jätteklent», konstaterte en oppgitt Torgny Mogren på svensk radio. Jeg trenger neppe å oversette.

Mogren ble selv olympisk mester på stafett i Calgary i 1988. På den tiden regjerte de svenske mennene sporten. Det gjør de definitivt ikke lenger. i 2026 endte de helt sist. Men det er ikke prestasjonene til landsmennene Mogren reagerer på, det er oppmøtet.

Det er to ting som gjør at stafettenes fremtid er usikker.

• Antall langrennsøvelser i OL
• Antall nasjoner til start på stafettene

Bare ti lag til start i en OL-stafett er helt kritisk for øvelsens fremtid.

Historisk ankermann

Søndagen bød ellers på alt vi nordmenn kan drømme om på en langrennsstadion – glitrende solskinn og mengder av tilskuere som rammeverk for et suverent norsk gull. Suverent og historisk.
Lekenes store utøver, Johannes Høsflot Klæbo, gikk Norge i mål til en plass i den olympiske evigheten.

Tidenes mestvinnende vinterolympier med ni gull, som betydde et lite rykk fra de tre norske utøverne som ble stående på åtte, Dæhlie, Bjørndalen og Bjørgen.

Et slags stafettlag til sammen, et som enten mangler en mann – eller kanskje snart en kvinne.

For dette kan altså ha vært den siste herrestafetten slik vi kjenner den i et OL.

«Hadde dette vært mixed stafett hadde det vært superspennende», konstaterte Fredrik Aukland. NRKs andre ekspert, Pål Golberg, nikket og var enig.

Hvis stafettene likevel sal ha en fremtid, har FIS og IOC har to muligheter.

• Det mest radikale, i hvert fall for oss nordmenn, er å gjøre om de to nåværende stafettene til én blandetstafett, med to kvinner og to menn. Dette vil gjøre at flere nasjoner kommer til start, og det gjør stafettene mer uforutsigbare. Og IOC får én langrennsøvelse mindre på OL-programmet.
• Alternativet på kort sikt, er at FIS endrer sin omstridte kvoteordning, så flere nasjoner har nok løpere til å stille lag. Dette gjør likevel ikke stafettene mer spennende.

Om IOC egentlig vil det siste, er i beste fall usikkert.

En blandet fremtid

«IOC har helt sikkert sin egen agenda», sa SVTs ekspert Anna Haag. Også for henne er karrierens høydepunkt et olympisk stafettgull, fra Sotsji i 2014.

«Men for den lille sporten som dette er, så må man tenke nytt».

I realiteten betyr det blandet stafett.
Det er all mulig grunn til å tro at dette er noe IOC ønsker.

Og jeg forstår dem.

Kjønnsdelt stafett er skinostalgi på sitt aller mest emosjonelle. Men de har ikke en fremtid i OL.

Til det er konkurransesituasjonen for tøff. Flere sporter vil inn. Da må antallet deltagere, antallet øvelser og kanskje også antallet sporter ned.

Vi ser det i hopp, der Norge bare har tre hoppere av hvert kjønn her. Lagkonkurransen har blitt gjort om til en par-variant – og dét bare for menn, uforståelig nok.

Blandet stafett vil skape ny dynamikk og større spenning. Det er noe langrennssporten trenger.

Kvoter til besvær

Hva sier løperne selv? Selvfølgelig vil de fleste som gikk her i Val di Fiemme beholde stafettene i sin nåværende form.
Men usikkerheten er tydelig. Og de viktigste stemmene her er egentlig de som aldri kom til start i helgens stafetter.

De nye kvoteordningene til FIS skal gi flere nasjoner inn i sporten og med det større bredde på sikt.

Vi så antydninger under kvinnenes stafett, som Norge vant. 19 nasjoner var til start. Fem av dem ble tatt ut av konkurransen etter å ha blitt tatt igjen med en runde.

Veien til at flere nasjoner skal ha fire gode løpere er lang, og på kort sikt fører begrensningene i antall løpere til at nasjoner som Østerrike, Slovenia og Storbritannia ikke kommer til start blant mennene. Med det mister man løpere som Andrew Musgrave og Mika Vermeulen.

Da er noe alvorlig galt.

For sportens utbredelse er manglende interesse i Østerrike et problem på flere måter. Som Anna Haag er inne på. Det er der de største skifabrikkene befinner seg. Mister man interessen helt på hjemmebane, forsvinner også grunnlaget for å satse på å utvikle langrennsski på sikt.

Men på kort sikt dreier det seg om et radikalt brudd på den over 100-årige olympiske tradisjon.

Klæbos klubbmesterskap

«Stafetten er en stor dag. Det blir en litt trist affære. Så her bør det kanskje gjøres noe for å få en del flere lag på start. Da blir det litt artigere for alle,» sa Emil Iversen etter sin åpningsetappe.

Verdens beste klassiskløper gjennom en årrekke, finske Iivo Niskanen sa også det flere og flere av de andre nasjonene tenker, da han fikk spørsmålet om dette var den siste OL-stafett i nåværende form:

«Det vil jeg helst ikke tenke på, men for Finland passer det veldig godt om det blir blandet stafett i stedet».

Expressens kunnskapsrike kommentator Tomas Pettersson er mer optimistisk og mener stafettene vil bestå hvis man endrer kvotesystemet tilbake, før han smilende la til «men én ting kan jeg garantere: for Calle Halfvarsson var dette den siste».

I VM i Trondheim var det 27 nasjoner til start. I OL året etter 10.

«Dette så mest av alt ut som et klubbmesterskap hjemme», fortsatte SVTs Anna Haag
Haag.

Det så sånn ut, med de særdeles stusslige ti lagene på start. Akkurat denne søndagen var klubben hun snakket om Byåsen.

Deres egen Johannes Høsflot Klæbo er tidenes vinterolympier, intet mindre.

«Jeg synes det var en veldig fin tittel. Det er stas å få gjøre det sammen med gjengen her på stafett», sa Klæbo.

Ved siden av dem i målområdet jublet også Italia som om de hadde vunnet etter en overraskende bronsemedalje, og på de smekkfulle tribunene var det bare glede, flagg og fine farger.

Var dette OL-stafettenes svanesang, så kunne den i hvert fall ikke vært mye vakrere.

Så nyt bildene av Klæbos jubel, Emil Iversens tårer og de andre to norske gullvinnernes strålende smil.

Disse bildene kan ha vært de siste du får se.