«Den sykehusutbygging som har skjedd i Vest-Agder må jeg si har vært svært lite heldig»

Derfor er det underlig med politisk uenighet om gjennomføring av evaluering for å finne bakenforliggende årsaker. Det burde være en selvfølge – liksom helsepersonell rapporterer uheldige hendelser og feilbehandling. Det handler om å ta ansvar, lærdom og utvikle forbedringer. Det må da også gjelde politikere.

Nå er det faktisk politikere som har lagt opp til den sykehusstrukturen vi nå sliter med. Varslede svakheter er kommet til syne. I Flekkefjord har problemene vart lenge. Aktiv rekruttering har ikke ført frem. Kirurgiske generalister ville sannsynlig ha vært løsningen. Men, stort sett ønsker leger å videreutdanne seg til subspesialister, ha tilstrekkelig utfordrende arbeid og familievennlig vaktbelastning. Etter mange års studier og deretter 5-6 års mester/svend-opplæring for å bli generell-kirurg og generell indremedisiner, ønsker de fleste å fortsette sin egen faglige utvikling. Dessverre er den sentralisering dette har medført selvforsterkende og går ut over de mindre sykehus. Forsterket blir det også når pasientene ønsker å få behandling hvor man mener den er best, selv om det gjerne kunne ha vært gjennomført på lokalsykehuset. Jeg håper lokalpolitikerne kan løfte seg over 30-tallets sykehuspolitikk, gjennomgå nyere medisinske evalueringer og finne gode kompromisser. Farsund sykehus ble bygget i 1937, Flekkefjord fikk nybygg i 1953 og Mandal fikk nybygg i 1955.

Allerede da disse sykehus ble bygd i vestfylket, forutsa medisinske fagmiljøer at det i fremtiden ville bli behov for en mer sentralisert sykehusstruktur. Dette ble oversett og underkjent av lokale politikere. Det er godt beskrevet av overlege Nils Henrik Brodersen som kom til Kristiansand i 1946. En vel ansett og respektert lege og kirurg, senere også administrerende overlege inntil han gikk av med pensjon i 1969.

I et intervju med Fædrelandsvennen ved sin avgang sier han bl.a.; «Den sykehusutbygging som har skjedd i Vest-Agder må jeg si har vært svært lite heldig». Og han fortsetter; «Man visste allerede den gang at man ikke kunne yte en skikkelig service hvis man ikke fikk en sentralisering og at bemanningen ville bli et meget stort problem. Etter som kommunikasjonene er blitt bedre, er dette blitt mer og mer klart».

Fagmiljøet mente den gang at det kun burde vært ett lokalsykehus i vestfylket, fortrinnsvis i Lyngdal eller evt. videre utbygging i Farsund som fikk sitt sykehus kort tid før krigen. Tross dette valgte politikerne også nybygg i Mandal og Flekkefjord som begge allerede hadde hatt mindre, men mangelfulle sykehusbygg. Flekkefjord var «lovet» et nytt sykehusbygg av politikerne. Deres «Radesykehus» fra 1776 var i dårlig forfatning og Stadsfysikus (Fylkeslæge) i Vest-Agder, dr. Wishman hadde flere ganger «kondemnert» sykehusbygget. «Aldri ville jeg selv tatt sjansen på å ligge der som pasient». Dette kan ha vært medvirkende til at Flekkefjord fikk sitt sykehus i 1953 – mot medisinskfaglige råd.

Dr. Brodersen fikk av Fædrelandsvennen spørsmålet: «Hvordan skal dette gå i fremtiden»?

«Det er det vel ikke særlig tvil om. Disse små sykehusene blir vel før eller siden nedlagt, skulle jeg tro. Det er fare for at de rett og slett ikke lar seg drive. Etter hvert er medisinen, og jeg tenker spesielt på kirurgien, blitt så oppdelt i spesialiteter at man er nødt til å ha spesialkyndige leger på en rekke områder.»

Når man ser dagens situasjon, er det lite som har endret seg. Politisk er det vedtatt tre akuttsykehus på Agder. Rammene politikerne har lagt, verken tidligere eller i dag, har vært fremtidsrettet for optimal medisinsk utvikling for landsdelen. Langt på vei vil jeg mene at dette har bidratt til to sykehusdirektørers avgang, den ene med bl.a. sentraliseringsforsøk, mens den andre strakte seg for langt i seriøse forsøk på å få besatt ledige spesialiststillinger.

Agders sykehusstruktur trenger utredning – i utvalget bør det være overvekt av personer med bred helsefaglig bakgrunn fremfor politikere. Dette bør være en prioritert oppgave. Det haster, sykehusplanlegging og gjennomføring tar mange år. Vi har ikke råd til flere dårlige saker etter dårlig rekruttering og feilbehandling. Dette kan lett smitte over til andre avdelinger som fungerer bra. Men, heldigvis er god behandling kjennetegn for våre avdelinger som har normal bemanning. Ingen er tjent med at SSHF – vårt sykehus – får dårlig rykte. Vi merker allerede tendenser til det med hendelsene – heldigvis mest godhjertet mobbing.

Mye taler for at løsningen er opprettholdelse av kun ett godt utbygd sykehus. Avdelinger med vakt- og supportfunksjoner samles. Utbyggingen må være faglig forankret. Da vil vi kunne legge grunnlag for oppbygging av gode fagmiljø og robuste avdelinger. Da Kristiansund sykehus ble nedlagt til fordel for Molde, ble det opprettet et distriktsmedisinsk senter. Slike kan romme bl.a. polikliniske spesialisttjenester, dagkirurgi og observasjonspost og kan gi god beredskap og behandling.